Rune Elias Helgesen
JÆVLA SVARTE TRESNITT
4. mai – 2. juni

I forbindelse med utstillingen inviterer vi til en uformell kunstnersamtale onsdag 22. mai kl. 17.30.

Rune Elias Helgesen er født i 1967 i Bodø, og er utdannet ved Statens Kunstakademi 1990-94 og Kunstskolen i Kabelvåg 1986-88. Han har mottatt en rekke stipender og er blant annet innkjøpt av Museet for Samtidskunst, Nasjonalgalleriet, Kulturrådet og Nord-norsk Kunstmuseum.

Helgesen er opprinnelig utdannet grafiker, men har arbeidet mest med video og lydkunst de siste årene. Han har hatt flere utstillinger med video - og lydarbeider, blant annet ved Kunstnerforbundet og Sound of Mu i Oslo, men dette er hans første utstilling der han utelukkende viser grafikk. I utstillingen «Jævla svarte tresnitt»  presenterer han en serie grafiske trykk som han kaller for støyflater.

I tillegg til at bildene alene fungerer som visuelle «støyflater», har Helgesen lagt ut et lysdpor til hvert av trykkene på internett, som kan hentes frem via  en smarttelefon under utstillingsbesøket. Slik fungerer soundtracket som en kodet parallell utstilling.

Onsdag 22. mai vil Helgesen, i samtale med Tomas Bjerke Holen, gå nærmere inn på forholdet mellom støy og bilder.  Med utgangspunkt i essayet «Støyflater» som han skrev til utstillingen, spør Bjerke Holen om hva det vil si å jobbe med støy slik Helgesen gjør det, og hva dette innebærer for trykkenes status som «bilder».  Tomas Bjerke Holen har en mastergrad i Estetiske studier fra Universitetet i Oslo, og har skrevet  masteroppgave om lydkunsteren Alvin Lucier.  

Følg linken www.bortehjemmelyd.no for å høre lydsporene.
 
 

 
Rune Elias Helgesen: nr 26 - tresnitt, 45 x 69 cm.    Rune Elias Helgesen: nr 11 - tresnitt, 45 x 69 cm. 

  
Støyflater
– av Tomas Bjerke Holen

Rune Elias Helgesen presenterer med utstillingen «Jævla svarte tresnitt» en serie grafiske trykk bestående av det Helgesen kort og godt kaller for «støyflater». Spørsmålet jeg stiller meg i dette korte essayet er hva det vil si å jobbe med støy på denne måten, og om dette gjør noe med disse trykkenes status som «bilder»?

Støy har et dobbelt vesen. I én forstand handler det å snakke om støy om uønsket informasjon, altså den informasjonen plukket opp i en gitt beskjed som ikke ble sendt ut av avsender, men som har dannet seg i selve overføringen. I en annen forstand kan man snakke om en kunstnerisk variant av støy, der det jobbes med støyens estetikk i seg selv – slik Helgesen gjør i denne utstillingen. Samtidig er det så klart ikke så enkelt. For det som først kan føyes inn i den første kategorien, kan raskt forskyves til den andre, og omvendt. Det ligger i grafikkens vesen at det prosessuelle arbeidet med trykkplater, billedflater, og serieproduksjon alltid vil medføre støy, der noe er ønsket og annet uønsket. Spesifikt for Helgesens trykk er hvordan treplatenes struktur virker i forhold til de kompliserte mønstrene i utfresingen. Her kan platene forvrenge mønstrene og legge et nytt lag av støy i trykket, en effekt Helgesen har benyttet seg av i arbeidet med disse trykkene.

Ved et kjapt blikk på trykkene i utstillingen ser vi også at det er betegnende å snakke om lag, eller varianter, av støy. I noen av trykkene fremstår billedflaten som en detaljrik vegg av støy, et kaos på mikronivå. I andre trykk har støyen tatt form som mønstre og nettverksstrukturer. Andre trykk igjen har en enda mer stringent form, med enkle striper i sort-hvitt, eller prikker i linjer som forskyver seg. Noen av disse trykkene nærmest svir i øynene, man kan liksom ikke hold blikket i mer enn noen sekunder. Enkelte har tilsynelatende evnen til å generere RGB-farger, som skyter over billedflaten. Disse trykkene minner om elektroniske mønstre, slik de flimrer som en tv med dårlig mottak. At denne flimringen genereres av vår egen persepsjon (dette er tross alt ikke videobilder), kan minne om møtene mellom kropp og teknologi som blir behandlet i nyere medieforsking. For eksempel har den amerikanske mediefilosofen Mark B. Hansen skrevet innflytelsesrikt om kroppens rolle som perseptuelt filter i møte med nye teknologier, som i større og større grad handler om mikropersepsjoner og mikrotemporaliteter (jfr. for eksempel hans bok New Philosophy for New Media, 2004).

Disse persepsjonsforstyrrelsene synes å være resultater av interferenseffekter i trykkene – en spesiell type støy, der to eller flere mønstre jobber med – eller mot hverandre i bildet. Dette blir også kalt moirémønstre, som i enkelte sammenhenger vil betegnes som støy i en mer informasjonsteknisk, det vil si uønsket, forstand. Ved et kjapt søk på Google, dukker det opp mengder av tips for å bli kvitt nettopp moirémønstre, som har en uheldig tendens til å dukke opp i digitalt foto.

Det digitale er forøvrig et interessant element i Helgesens trykk. Én ting er at noen av trykkene kan gi assosiasjoner til dårlig oppløste nettbilder, eller linjer med forvrengte digitale koder. Men mer interessant er hvordan noen av trykkene hans simpelthen fungerer som internettadresser eller en QR-kode. Dette skaper en elegant kobling mellom  utstillingens visuelle sort-hvitt formspråk og reelle digitalkoder, og på den måten blir trykkserien lenket til verdensveven. Ved hjelp av for eksempel en smarttelefon kan man i galleriet kobles opp til en parallell utstilling på internett, der 25 lydspor – hvert lydspor er tilknyttet et trykk – kan spilles av. Tar man seg tid til å lytte til disse lydsporene, vil man oppdage at lydarbeidene speiler utstillingens støyete form. Støymusikk blir dermed også en viktig komponent i utstillingen. Med tanke på denne overlappingen av støy i lyd og bilde, kan et plateselskap som Raster-Noton trekkes frem som referanse. Der har artister som japanske Ryoji Ikeda og tyske Carsten Nikolai (også kjent som Alva Noto) jobbet med minimalistiske formspråk som ligner på Helgesens arbeider.

Av dette vil jeg trekke frem at Helgesen kan sies å jobbe innenfor en tradisjon der et bilde ikke bare er et bilde, men snarere et verk som kobler seg til videolignende flimmer, digitale koder og lydsignaler. Alt dette kan virke veldig forvirrende hvis man utelukkende tenker på Helgesens arbeider som «bilder», som i tradisjonell forstand skal «vise» et eller annet motiv. Hvis man tenker på den måten, er dette bilder og ikke noe annet. Mitt forslag er at hvis man heller fokuserer på hva Helgesens trykk gjør, det vil si hvordan de på en aktiv måte reagerer med både vårt kroppslige sanseapparat og forskjellige teknologier, vil det åpne seg nye, spennende og fruktbare måter å forstå disse tresnittene på.    
 
 
 

 
 



Adresse: Tollbugata 24,0157 Oslo | +47 23 35 89 40 Send e-post
Åpningstider: tir, ons, fre: 10-17 | tor: 10-18 | lør, søn: 12-16