Hva er digitalgrafikk?
– Intervjuserie om digitale teknikker
I etterkant av lanseringen av Grafikkguiden har vi sett et stort engasjement blant mange – både medlemmer og andre – om forholdet mellom originalgrafikk og reproduksjon og om forholdet mellom digitale og mer tradisjonelle teknikker. Ofte blir teknikkene holdt opp mot hverandre og vi registrerer noen misoppfatninger rundt hva digitalgrafikk er og rundt Norske Grafikeres holdninger teknikken.
Vi har intervjuet to medlemmer som jobber nettopp med digitalgrafikk for å få nærmere kjennskap til teknikken.
Del 2 – Erik Solheim
NG: Du begynte å jobbe med digitalgrafikk på begynnelsen av 2000-tallet. Kan du fortelle litt om din fascinasjon for denne teknikken, og i hvilken grad interessen for dette stemte overens – eller ei – med holdningene innad i grafikermiljøet på den tiden?
Erik: Utgangspunktet og min spesialitet er litografi, utført på tradisjonelt vis som direkte avtrykk fra stener, og bruken av digitale verktøy ble i første omgang benyttet som hjelpemidler i forbindelse med dette arbeidet – som eksempelvis å benytte scanning og utskrifter som forelegg for en videre opptegning. Med den raskt økende kvaliteten og tilgjengeligheten av teknisk utstyr ble også utprøvingen av digitalt styrte produksjonsmuligheter etter hvert mulig. Nysgjerrighet overfor mulighetene som åpenbarte seg var drivkraften og fordi dette jo også er teknologi som er utviklet for grafisk kommunikasjon og trykksaksfremstilling, på samme måte som tidligere trykketeknologi en gang også var det – ble det selvsagt at dette måtte utprøves – også i vår sammenheng og vi måtte forholde oss til dette, som en del av vår faglige utvikling.
Mulighetene for bruk av digitalt styrte redskaper og produksjonsmåter var fascinerende, men også problematiske sett i sammenheng med grafikktradisjonen. De gjeldende definisjonene av hva «original» grafikk var ble utfordret, bla. fordi den fysiske trykkformen (matrisen) ikke lenger eksisterte i tradisjonell forstand, men nå ble erstattet av en kodet melding. Jeg husker godt skepsisen fra kolleger. Naturlig nok fordi teknologien utfordret den tidligere og for mange også nyttige definisjonen av hva grafisk kunst kunne være.
Erik Solheim på grafikkverkstedet på KHiO
NG: Blant det som kom ut av din utforskning av digitalgrafikk er serien «Eye & I». Var det ønsket om å lage en konkret type irisering som fikk deg til å oppsøke digitalgrafikken, eller var det tvert imot slik at utforskningen av teknikken ga ideen til motivet?
Erik: Fascinasjonen for den forbløffende grad av presisjon og den bortimot uendelige billedoppløsningen mediet kunne gi var noe av det som tiltrakk meg. I tillegg ble også fargerommet utvidet – dvs. omfanget av fargenyanser og nyansering ved bruk fargeforløpninger (irisering). Kombinasjon av dette sammen med min tradisjonelle tilnærming og erfaring fra litografi hvor det ble benyttet flere lag med avtrykk og overtrykkinger for å oppnå et ønsket resultat, ga dette et sett med nye muligheter. Jeg benyttet på sett og vis en kombinasjon av ny teknologi og gammel logikk. Blant annet ved gjentagende prøvetrykk for å justere farger osv. slik vi kjenner det fra tradisjonelle metoder. En fellesnevner her er betydningen av å være tett på teknologien og fremstillingsprosessen.
Serien «Eye&I» ble et resultat av dette arbeidet. Jeg prøvde ut og fant frem til noe jeg vil påstå er enestående kvaliteter og særtrekk. Redskapene ga stor frihet i forhold til den formale billedbehandlingen, og forhåpentligvis er de også innholdsmessig artikulerte. Litt forenklet kan arbeidene beskrives som et resultat av en prosess og en refleksjon omkring et bildes avsender og mottaker: visualisert ved øyet som ser og blir sett. Arbeidet startet med en enkel idé om å sammenstille et blått og et brunt øye på ulike måter og utviklet seg til å bli en billedserie hvor den rene fargens romlige muligheter var sentrale. Ved hjelp av presise fargejusteringer var det mulig å få et punkt til å løfte seg fra flaten og bli noe mer enn kun fysisk farge. Presisjonen som digitalt styrte redskaper kunne tilby mht. fargejusteringer var avgjørende for dette. Disse trykkene kunne ikke vært utført i noen annen grafisk teknikk og dette var en vesentlig faktor som også berettiget arbeidet. De tilhører fremstillingsmetoden i den forstand at de ikke er etterligninger av en annen teknikk eller en scannet akvarell eller noe slikt. Slik sett er de også originale arbeider.
Erik Solheim «Eye & I, Memento»
Erik Solheim «Eye & I, øst»
NG: Du er førsteamanuensis i grafisk kunst ved KHiO, og opp gjennom årene har du altså hatt nær kontakt med flere generasjoner grafikere. Kan du si noe om i hvilken grad digitalgrafikk, eller bare digitale prosesser, benyttes av yngre generasjoner kunstnere?
Erik: Mye har skjedd siden jeg gjorde mine første eksperimenter og for de fleste er dette nå blitt helt ordinært og en selvfølgelig del av en arbeidsprosess. Nyhetsfaktorene har bleknet og produksjonsmåtene er nå blitt likestilt med andre teknologier og måter å fremstille avtrykk på. Dette er jo tross alt bare et nytt kapittel av den kontinuerlige pågående utviklingen av trykkteknologi og formidlingsmuligheter Tidligere har det vært problematisk med for eksempel fotomekaniske prosesser i forhold til grafikk og originalitet og nå har det en periode vært vanskelig å definere digitalgrafikk. Jeg ser at dette er komplisert bla. fordi det i digitalgrafikk ikke nødvendigvis eksisterer en fysisk trykkform og at arbeidsprosessen ikke alltid er håndarbeid i tradisjonell forstand, men jeg tror likevel dette er et passert stadium.
Selve produksjonen av digitalt basert grafikk har ikke den samme type motstand som annen type grafikk og arbeidsinnsatsen kan flyttes til andre steder i prosessen, men utfordringene med å skape et meningsfullt visuelt innhold, eller om man vil: skape kunst, er ikke mindre krevende av den grunn og den type kvaliteter er ikke er avhengig av hvilket medium man benytter.
I den post-digitale fase vi nå befinner oss i opplever jeg at gammel og ny teknologi har et uproblematisk forhold til hverandre og at studenter opererer friere i hele feltet av uttrykksmuligheter. Mange ser etter hva nye kombinasjoner av gammelt og nytt kan tilby.
NG: Det har vært forskjellige meninger om Norske Grafikeres lansering av Grafikkguiden, der retningslinjer rundt originalgrafikk defineres skriftlig. Hvordan opplever du behovet for regler og retningslinjer for grafikken som medium?
Erik: Det er både et nødvendig og viktig arbeid som gjøres nå med å beskrive de ulike grafiske teknikker og ikke minst formidle dette til et publikum, gallerister osv. Men det vil alltid eksistere grensesoner i forhold til andre medier og kunstarter som det er vanskelig å definere om det tilhører grafisk kunst eller ikke. Vi ser ofte også at det er innenfor disse grenseområdene at nye utrykk oppstår. Retningslinjer og regler bør ha som mål å være klargjørende informasjon, men ikke fremstå som en beskrivelse av hva som er riktig eller galt, godtatt og ikke innenfor grafisk kunst. Da er man på ville veier.
