Hva er digitalgrafikk?
– Intervjuserie om digitale teknikker

NG: «Digitalgrafikk» er en slags sekkebetegnelse som rommer mange måter å arbeide på innenfor det digitale, finnes det en mer presis betegnelse for akkurat det du jobber med?

Greger: For akkurat min gren er nok «generativ grafikk», eller «digital generativ grafikk» mer presis. Eventuelt også «generativ kunst», dersom det ikke nødvendigvis passer inn i «grafikk»-betegnelsen.

«Generativ kunst» trenger jo ikke nødvendigvis være digitalt heller. Om en ser til Sol LeWitt sine instruksjons-arbeid, så er det på mange måter veldig likt med slik jeg jobber, bare ved å gi instruksjoner som gjennomføres av datamaskin, i stedet for mennesker.

Greger Stolt Nilsen «HPV» Digitalt generert grafikk

Greger Stolt Nilsen «HIV» Digitalt generert grafikk

NG: Hvilke muligheter finnes i digitalgrafikk som ikke tradisjonelle trykketeknikker byr på?

Greger: En umiddelbar fordel, uansett hvilken digital teknikk en jobber med, er at det kan gjøres nesten hvor som helst. Den fysiske plassen er ikke så viktig. Forskjellige digitale teknikker kan stort sett gjøres med det samme utstyret. En annen mulighet, som for meg er veldig viktig, er det å kunne mellomlagre arbeidet, og å kunne angre på endringer jeg gjør underveis mens jeg jobber. Kunne gå tilbake, til stadier jeg kanskje synes var bedre enn dit jeg kom etter videre eksperimentering.

Greger Stolt Nilsens arbeidsplass

Nærbilde av skjermen under arbeid med koding.

NG: Masterprosjektet ditt ved Kunstakademiet i Trondheim illustrerer på en strålende måte hvilke muligheter digitale teknikker byr på og hvordan du benytter deg av disse som kunstner. Kan du fortelle litt om det nevnte prosjektet og trekke noen linjer til hvordan dette kan relateres til ditt virke som grafiker?

Greger: Datamaskiner er dumme, de gjør (stort sett) bare akkurat det de blir bedt om. Men de kan gjøre det samme veldig mange ganger, og veldig fort, over lengre tid.

«Routed» (2012) er et videoarbeid som oppsto på samme måte som jeg ofte jobber, ved utforskning som er mulig å gjøre ved å utnytte disse egenskapene. Videoen er bygget opp av en spillefilm («Detour« (1945) som jeg først delte opp i små klipp på ett sekund. Disse ble så analysert for hvor «lyst» bildet er i løpet av det sekundet, og så er alle disse klippene satt etter hverandre, sortert fra lysest til mørket. Det var tre datamaskiner som sto dag og natt i flere uker og jobbet med dette. Dette er nok ikke et arbeid jeg ville funnet på å gjøre om ikke jeg kunne skrive dataprogrammer til å gjøre det gjentagende arbeidet. Og det føles veldig gøy å kunne gjennomføre slike arbeid basert på en idé som gikk på nysgjerrighet i å se hvordan en film ville utarte seg sortert på den måten.

Stillbilder fra prosjektet «Routed»

Mye av den samme prosessen bruker jeg når jeg jobber med grafikk. Det er sjelden noe bestemt motiv, eller mål, men mer et ønske om å se resultatet av spørsmål av formen «Hva om…?». Jeg bruker så tid på å utvikle en algoritme, en oppskrift, som i noen tilfeller kan kreve mye utregninger, eller mange repitisjoner, og da er det veldig fint å kunne ha instruert en datamaskin til å gjøre det.

NG: Innenfor tradisjonell grafikk har det (tidligere) vært vanlig å destruere trykkplaten når et opplag er trykket ferdig. I dag er det imidlertid mange, både innenfor digital og analog grafikk, som jobber videre med trykkplater etter et opplag er trykket ferdig opp. Hvordan forholder du deg til denne problemstillingen som digital grafiker?

Greger: Som de fleste som har måttet forholde seg til datamaskiner vet, så er det ofte sjanse for datatap. En skal ikke lete lenge for å finne noen som har opplevd at en harddisk har sluttet å virke, eller at en har klart å slette noen filer ved et uhell. Dette er jo ikke ønskelig for noen, og for meg så vil det være ganske mange timer tapt dersom slikt skulle skje. Jeg har derfor backup av det jeg jobber med, altså flere kopier. Uten å gå i dybden på det teknisk, så fører dette til at det ikke er en rett frem greie å bare skulle ha slettet en enkelt bildefil for godt. I tillegg kommer spørsmålet inn, hva er egentlig «trykkplaten» min? Er det den siste bildefilen programmet jeg skrev laget? I så fall
kan jeg jo alltid kjøre programmet på nytt. Er det programmet i seg selv? Kanskje? Men dette danner ofte grunnlaget for nye arbeider, ved at jeg bruker deler av det til å skape nye.

Jeg destruerer med andre ord ikke noe som har vært brukt i produksjonen, med mindre det å gjøre det skulle blitt en del av selve arbeidet. Det fremstår som litt poengløst for måten jeg arbeider på. Skulle det være noen som var urolige for at jeg skulle finne på å «jukse» og lage ekstra salgsopplag, så tenker jeg at med den umiddelbare informasjonsflyten vi lever med i dag, så ville nok det fort gått på bekostning av min troverdighet som en ærlig grafiker, og den ønsker jeg helst å bevare.

NG: Alle typer grafikk, og kanskje spesielt digitalgrafikk, er svært godt egnet til masseproduksjon. Selv opererer du med nokså begrensede opplag. Kan du fortelle mer om dette valget?

Greger: Måten jeg jobber på gjør at det er veldig lett å lage mange variasjoner over samme idé. Arbeidene blir laget ved at jeg skriver programkode, der det inngår en del matematiske beregninger, formler og algoritmer. Ved å justere et tall, eller endre fra pluss til minus et sted, så kan det lede til to helt forskjellige bilder basert på samme «regelsett». Og nettopp fordi det er så enkelt å masseprodusere, så synes jeg det gir en større eksklusivitet å heller lage veldig små opplag av mange variasjoner, fremfor å skulle lage store opplag av det samme.

NG: Blant enkelte har det rådet en slags frykt om at digitalgrafikk skal ta over for mer tradisjonelle trykketeknikker – hva tenker du om muligheten for at det digitale og det analoge fortsetter å eksistere side om side?

Greger: Slike tanker dukker ofte opp med all form for «ny» teknologi og nye arbeidsmetoder. Og det kan kanskje være noe som gjør seg gjeldende i perioder. Når noe er nytt, så er det nok kanskje lett for at mange hiver seg på en bølge, og utforsker dette, men over tid kan det være at det også er de som finner ut at dette ikke er noe for dem. samtidig spiller jo selvfølgelig publikumsinterssen inn. Jeg synes vi stadig ser, i så mange felt og områder, at det gamle blir nytt igjen. Og ønsket om estetikk av en bestemt form kan fort komme tilbake. Så lenge kunstnere har lyst til å jobbe med en bestemt teknikk, så vil den nok aldri forsvinne. Jeg ser i hvert fall ikke noen god grunn til at det ikke skal kunne være en sameksistens.