Kunstnerintervju – Mari Østby Kjøll

Kunstnerisk rådgiver Ingrid Holden har intervjuet Mari Østby Kjøll i anledning hennes utstilling hos Norske Grafikere. Les hele intervjuet her og bli bedre kjent med Mari og utstillingen Endeløse tavler.

Endeløse tavler, serie på åtte verk. Mdf, treskjæring, oljemaling, tresnitt, oljekritt, 2020/21. Foto: Tor Simen Ulstein

Ingrid: Arbeidene du stiller ut i utstillingen Endeløse tavler er en blanding av ulike materialer – tre i form av mdf-plater, oljemaling, bivoks, håndlaget kinesisk papir og oljekritt – og de tilhørende teknikkene: treskjæring, maling, enkaustikk (maling med voksfarger), kollasj, tresnitt og tegning. Kan du fortelle litt om dine valg av materialer og hvordan arbeidet med de ulike materialene påvirker den kunstneriske prosessen?

Mari: Svart mdf, som er fargede trefibre og lim presset sammen til plater, er et materiale jeg bruker mye. Både platene til tresnittene, relieffene, skulpturene jeg bygger og maleriene mine består av mdf som grunnmateriale. Å arbeide med tre gir meg en mulighet til å undersøke et spekter mellom flate og skulptur.

Videre opplever jeg at den svarte fargen gir meg interessante problemstillinger når jeg jobber med maleri. I maleriene må jeg på en måte jobbe fram lyset fra den svarte bakgrunnen. I arbeidet med å skjære i svart mdf blir tilnærmingen mer skulpturell og taktil, det er så mange skygger at jeg må bruke fingertuppene for å finne formen.

Jeg trekkes mot materialer som kan assosieres til en form for varme. Derfor har jeg også begynt å eksperimentere med bivoks. Voksen har en glød, en lukt og en overflate som minner meg om noe varmt og lysende, noe jordnært og prehistorisk.

I tresnittene bruker jeg et tynt håndlaget papir som tilsynelatende ser ut til å kunne revne når som helst, men fibrene er sterke og tåler mye slitasje. Det er viktig for meg at jeg skal kunne hanskes med materialene mine, bokstavelig talt, de må tåle en støyt og tåle å bli båret under armen på trikken.

Grotteglød I – III. Mdf, bivoks, treskjæring, oljemaling, tresnitt, oljekritt, 2020/21. Foto: Tor Simen Ulstein

Ingrid: Denne måten å arbeide på, som alternerer mellom det langsomme og det hurtige, bringer en særegen rytme inn i arbeidene dine som også kan anes rent visuelt. I hvilken grad er det gestuelle viktig når du jobber?

Mari: Jeg tenker at gesten avspeiler tempo på ulike måter. Det kan være tempoet jeg har i øyeblikket jeg møter materialet med redskapet eller tempoet jeg har inni meg den dagen jeg jobber med et spesifikt prosjekt. Kanskje kan man dra det så langt som å si at det også handler om en måte å være i verden på. Og hvilket mot man møter den med? Noen dager søker jeg motstand ved å skjære. Da er tankeprosessene langsomme, grundige og granskende. Når jeg tegner streker med oljekritt har jeg skrudd tempoet opp et par hakk og har en mer modig tilnærming til arbeidene. Jeg gjør et slags brudd i møtet med billedflaten og motivene. Lar det briste eller bære rett og slett.

Ingrid: Du er utdannet grafiker og jobber med mediet på en spennende og nokså utradisjonell måte. For eksempel stiller du ut trykkplater med like stor selvfølgelighet som selve trykkene, og ofte er det grafiske bladet bare en liten del av selve arbeidet. Hvilke muligheter og begrensninger finner du innenfor det grafiske mediet?

Mari: Mitt første møte med trykkplaten som likestilt verk (med trykket) var i en større retrospektiv Ludvig Eikaas utstilling på Museet for samtidskunst i 2010. Som grafikkstudent kjente jeg på en slags lettelse over å se at kunstnerskapet hadde dette spekteret av uttrykksformer, og at avtrykkene fremstod som deler av en større helhet.

Jeg tenker at det grafiske mediet i enkelte sammenhenger kan fremstå som tynget av tradisjoner og tekniske finesser, men hvis man går til kjernen av hva det egentlig dreier seg om, avtrykket, så er mulighetene nærmest uendelige, som i maleriet.

Begrensningene er kun mentale, slik jeg ser det. Jeg tenker at vi behøver både kunstnere som ivaretar det tradisjonelle og kunstnere som utfordrer.

Under natten. Sort mdf, treskjæring, 2016. Foto: Tor Simen Ulstein

Ingrid: Du har selv brukt uttrykket «fortellende tablåer» om arbeidene dine, og man kan ane små historier som spiller seg ut på billedflatene. For eksempel er de dyr- og menneskelignende figurene presentert på en måte som indikerer bevegelse, spesielt de små strekene i oljekritt gir dynamikk til komposisjonene. Er det slik at du har konkrete fortellinger i bakhodet når du setter i scene figurene dine?

Mari: Fortellingene er ikke konkrete i utgangspunktet, det dreier seg mer om en sammensatt motivkrets hvor stemninger, karakterer i form av dyre- og menneskelignende figurer, diffuse skikkelser i tillegg til mønstre og abstrakte former gis et spillerom innenfor det formatet jeg arbeider i. Det oppstår et møte mellom karakterene, en slags spenning, men den lar seg ikke helt oversette til en konkret fortelling. Det er nokså mye tid som kan bakes inn i motivene, det er den åpenbare nåtiden, som er selve handlingen ved å lage verket, og så er det fortiden som påvirker motivvalgene, ikke som minner, men som noe fordøyd som må ut i lyset, strek for strek. I tillegg er det alle tankene om hva som kan skje. Da leter jeg meg fram, i dybden og på overflaten. Det tilhører fremtiden.

Jeg finner mye inspirasjon i hvordan teateret er bygd opp. Sceneteppet går igjen som motiv i arbeidene mine og det er kanskje det eneste planlagte grepet jeg benytter meg av. Det setter en slags føring for at noe kan utspille seg innenfor en ramme, et format. Det er en veldig motiverende tanke for meg: at noe kan komme til å skje.

Fra serien Snyltere. Mdf, treskjæring, oljemaling, tresnitt, oljekritt, 2020/21. Foto: Tor Simen Ulstein

Ingrid: Titlene du har valgt til arbeidene i denne utstillingen hinter om de nevnte karakterenes identitet og rolle, vi finner blant annet snyltere, folk og fe. Hvor viktig er titlene for arbeidene dine generelt, og hva er historien bak titlene du har valgt til denne utstillingen?

Mari: Titler er viktig i den grad at de kan skape et ekstra strekk i måten å oppleve et arbeid på. Fritt etter et eller annet sitat jeg leste fra Ingmar Bergmann så har jeg følgende bilde i hodet: Man står ved et kunstverk, slår en tennisball med en racket, og så må man løpe fra verket for å hente ballen. På veien til ballen reflekterer man over det man nettopp har sett. Med ballen i hånden lander tittelen. Hehe! Dette var en snål måte å forklare det på, men det er sånn jeg tenker. Jeg tror forresten at ballen ikke ble slått med en tennisracket, bare kastet. Eller vent, jeg tror til og med det var en stein Bergmann snakket om! Tittelen forholder seg til verket, men det tar deg også videre til et nytt sted.

Fra serien Endeløse tavler. Foto: Tor Simen Ulstein

Detalj, Fra Grottene IV. Tresnitt, 2020. Foto: Tor Simen Ulstein

Ingrid: Jeg opplever at verkene dine ganske åpne for tolkning, men en assosiasjon det er vanskelig å komme utenom er det forhistoriske. Line Ulekleiv drar blant annet paralleller til de 15 0000 år gamle grottemaleriene i Lascaux i Frankrike når hun skriver om arbeidene dine, og i sin anmeldelse av utstillingen refererer Kjetil Røed til tingenes opphav og eksistensielle spørsmål som hvor det er vi kommer fra. Hva slags betydning har disse emnene og spørsmålene for deg som kunstner?

Mari: Det er motiverende å jobbe fritt ut i fra det å forestille seg noe. Og gjennom å skjære, male, tegne, bygge noe, lage avtrykk, gang på gang, tenker jeg at det jeg egentlig driver med er å insistere. Jeg forestiller meg at selv ideen bak å arbeide med serier i et kunstnerskap dreier seg om å insistere så mange ganger at utrykket utvikler seg. Det kan ikke planlegges på forhånd, men det ligger noen premisser i bunn, og det er at jeg skal jobbe så lenge med de samme materialene, verktøyene og formatene at uttrykket utvikler seg.

De kunstnerskapene jeg blir mest glad i, formidler et helt åpenbart nærvær i prosjektene sine. Også for meg er dette et slags mål, å være så tilstede i det jeg gjør at man kan se sporene av det. Videre tenker jeg at nærvær kan dreie seg om veldig mange lag ved det å være menneske, noen mer åpenbare enn andre. For meg er humor utrolig viktig, på tross av at mange av figurene mine ser ut som slitne fabeldyr som nettopp har sloss. Jeg ler ofte av det jeg selv har skåret i platen, og da er det kanskje ikke bare meg selv jeg ler av, men alle verdens mennesker og dyr. Vi gjør jo veldig mye rart.

Sånn sett er tingenes opphav og eksistensielle spørsmål som hvor det er vi kommer fra selve rammeverket i kunstnerskapet mitt.

Utstillingen «Endeløse tavler» er dessverre midlertidig stengt på grunn av smittevernsrestriksjoner, men vil åpne igjen så fort det er tillatt.