Kunstnerintervju – Ragna Misvær Grønstad

I sitt kunstnerskap inviterer Ragna Misvær Grønstad oss med inn i en verden der samtid og fortid samtaler med hverandre gjennom utallige referanser til litteratur, filosofi, politikk og samisk kultur. Kunstnerisk rådgiver Ingrid Holden har tatt en prat med henne for å grave dypere ned i det rike tankeuniverset som ligger til grunn for arbeidene som utgjør utstillingen Et indre Sáiva hos Norske Grafikere.

Ragna Misvær Grønstad – Hybriden på vandring. Aquatint/etsning

Ingrid: Utstillingen din viser en monokrom og mystisk undersjøisk verden bebodd av forskjellige vesener som Hybriden, Monsterfisken og Veverne. Kan du fortelle litt mer om hvordan denne fortellingen har vokst i deg? Er den nedskrevet, eller finnes den bare billedlig?

Ragna: Vesenene du nevner hører spesielt sammen med fortellingen knyttet til det første arbeidet vi ser når vi kommer inn i galleriet i dag: Hybriden på vandring. Disse vesenene har likevel en sterk tilhørighet i hele mitt bildeunivers, da alt jeg tegner uttrykkes gjennom et imaginært hav.

På samme måte som våre hjerner har kapasitet til å bære store kontraster som fiksjon, filosofi og fakta, tenker jeg at mitt hav kan bære alt jeg skaper. Det er for meg interessant å kunne plassere bilder fra flere forskjellige serier og fortellinger i samme utstilling, og tillate dem både å vokse inn i hverandre og utvides. Jeg er inspirert av Chimamanda Ngozi Adichie når jeg tenker at et univers vokser i oss jo flere fortellinger som kommer frem. Hun er en av dem jeg har joiket visuelt.

Per i dag er fortellingen om nettopp Hybriden, Monsterfisken og Veverne ikke nedskrevet. Det nevnte trykket Hybriden på vandring er en to meter lang aquatint*, mens de andre finnes i skissestadiet i boka mi. Denne fortellingen startet i 2016, da jeg nettopp hadde fullført masterutdanningen og begynte å tenke videre. Jeg så visuelt og klart for meg problemet jeg ville forske på: en monsterfisk som spiser på virkelighetens vev.

Jeg så for meg gapet til monsterfisken med fine tråder hektet fast i tennene, tråder som jeg visste hørte til veven som våre virkeligheter er laget av. Men også at den knapt rørte seg. Jeg bruker bildeverden til å prosessere egne tanker og reflektere over vanskelige temaer. En enorm trussel som beveger seg så sakte at vi ikke oppfatter den som en trussel, er likevel ikke harmløs. Veverne er små hjelpere. De reparerer veven når den rakner. De er tusenvis av edderkopplignende vesener som jobber raskt og kobler sammen virkeligheten med verden igjen. Men de kan ikke stoppe monsterfisken.

I enhver myte med en fiende mener jeg det må finnes en positiv kraft som er like sterk, ellers er det ikke en fortelling lengre, men en grøsser. Hybriden er denne motkraften i min fortelling. Tenk om brennmanetene med sitt dødelige potensiale, som vanligvis bare driver med strømmene, møtte blekksprutens muligheter for bevegelse og problemløsning. Det kunne skape et vesen i stand til å oppsøke monsterfisken og drive den vekk fra veven. I utforskningen begynte jeg å tenke at kanskje hybrider er evolusjonens helter. Det var den jeg ville produsere først.

Skisser til bilder av monsterfisken, hybriden og veverne, og noen til.

Ingrid: Du har en tydelig forkjærlighet for allegoriske fortellingsmåter; universet som kommer til syne i trykkene dine er på mange måter en kommentar på dagens samfunn. Kan du fortelle om ditt politiske engasjement og hvilken rolle den spiller i fortellingen vi ser i trykkene dine?

Ragna: Det er sant, jeg liker allegoriske fortellingsmåter.

I mitt indre ligger et opprør over hvordan verden er i dag, en oppriktig nysgjerrighet over hvorfor det er slik, og et håp om at det er mulig å endre verden. I det håpet ligger også en tro på at det fins mange veier til endring. Noen står på barrikadene mens andre skriver dikt, noen blir politikere, noen velger å ikke bruke stemmen, men la handlingene i livet bygges opp til å påvirke. Så lenge vi gjør det vi er i stand til er det bra nok. Jeg tenker at alle har sine roller, og de velger vi selv.

Å bruke kunsten til å si noe, er å bruke en åpenhet som kan nå ut til hvem som helst, uansett hvor forskjellige vi er. Jeg kan nå inn til en nynazist med kunsten min, selv om den personen kanskje hater meg fordi jeg er meg, nettopp fordi kunsten handler så mye om å tolke og motta på egne premisser. Et visuelt språk som kan nå inn uansett hvor forknytt man måtte være for impulser utenfra. Kanskje noen går inn i utstillingen min og kun ser blomster i svart-hvitt, eller de oppfatter noen av de fortellingene jeg har skrevet om her.

Ragna Misvær Grønstad: Saltvannsblomst #12. Tove Jansson. Tresnitt

Jeg har flere ganger opplevd at besøkende kommer inn i utstillingen min og ser etter navn de kjenner til blant Saltvannsblomstene. Når de finner en skribent de selv har et forhold til, begynner de å tolke formen, strekene, innholdet, og de kjenner igjen sitt eget forhold til personen i forholdet jeg hadde beskrevet. Etter dette går de videre inn i de andre verkene med en helt ny tolkningsevne. Flere ytrer ønske om å oppsøke og finne ut hvem disse andre jeg har joiket er. De får rett og slett lyst til å lese, de blir nysgjerrige.

Jeg har opplevd at ei i Voss gråt i utstillingen fordi jeg har valgt navnet «visuelle joiker» på serien min med Saltvannsblomster. Hun var vokst opp der, langt fra den samiske familien, i et liv uten anerkjennelse for å være same. Hun kunne fortelle meg at hun hadde opplevd faren bli joiket sent i livet, så å se min form for joik gjorde sterkt inntrykk. Ikke minst ble hun stolt og glad da hun leste at en samisk samtidskunstner skulle være festivalkunstner på Osafestivalen. Kunsten treffer forskjellig, og om jeg ikke hadde fortalt de fortellingene som ligger bak, så ville jeg ikke skapt det rommet for tolkning. Uten fortellingene er ikke bildene mine noe annet enn flater med streker på.

Å arbeide med kunst er en politisk aksjon. Det er et utsagn om hva vi prioriterer å bidra med i samfunnet. Jeg er ikke kunstner hovedsakelig som en bedrift: Jeg lager kunst for å utforske, ha utstillinger og vise den frem for å nå en offentlighet og individene i den. Som kunstner vil jeg hele tiden utvikle meg og være i langvarige prosesser som ikke nødvendigvis gir mening når jeg starter dem. Valget er en politisk handling i seg selv, mot det etablerte. Det er ikke uten grunn at fascistiske regimer ønsker å ødelegge kunsten og poesien så fort de kan.

Det er ikke alle kunstnere som tenker slik, men det er rom for slike som meg i kunsten, og det trenger jeg i mitt liv. På samme måte som det er rom for punk og klassisk innen musikk. Kunsten speiler livene våre, og sier mye om verdens- og verdisynet vårt.

Ingrid: Saltvannsblomstene dine bærer alle et navn som viser til en forfatter, filosof eller tenker, og du beskriver den som visuelle joiker – hva innebærer det?

Videre er det tydelig at litteraturen er viktig for ditt kunstneriske virke, og du forklarer veldig vakkert hvordan tankene knyttet til lesingen plantes som små frø i ditt indre for så å vokse seg opp til store blomster. Hvordan liker du å lese, og hva er utslagsgivende for dine valg av bøker?

Ragna: Dypt inspirert av situasjonistenes manifest The Society of the Spectacle, ønsket jeg å gi slipp på den rådende virkeligheten jeg hadde akseptert så lett, og dykke inn i mitt indre for å finne min egen. Der fant jeg et hav. Siden har jeg brukt dette indre havet til å verne om idéer og tanker, la filosofiske frø vokse seg store nok til å bli tegninger og det er der jeg sådde frøene fra bøker jeg har lest og blitt sterk grepet av og som ble grobunnen for tresnittserien Saltvannsblomstene.

Hver vekst bærer navnet til den jeg har joiket. Prosjektet er et livslangt prosjekt som startet i 2016. Det er min måte å joike personer som betyr mye for meg og kunstnerskapet mitt.

Ragna Misvær Grønstad – Saltvannsblomst #2 Guy Debord. Tresnitt

Formen til joikene er blomster og vekster i et hav. Joik kan sies å være å male med lyd. Da jeg bestemte meg for å tegne en joik var det naturlig for meg å tegne bevegelse, en vekst, noe som kunne gi en stemning og assosiasjoner heller enn å være konkret som et portrett eller en statisk fortelling. Størrelsen på plantene er ment å vise hvordan deres tanker vokste ut av proporsjoner i møte med mine tanker.

Hannah Arendt var den første jeg laget. Hannah Arendt ble viktig for meg særlig som reaksjon på høyreekstremismen som kom mer og mer til syne globalt, men også i det norske samfunnet etter 22.07.2011. Høsten 2015 leste jeg boken Om vold i vår tid for å forstå ting jeg ikke hadde ord for, men som likevel var opprivende å observere. Det var beskrivelser av mekanismer som retorikk, politikk, vold og makt, og historien om hvordan ting ble så ille at verdenskrig var blant konsekvensene. Å ikke forstå hvordan det gikk til, følte jeg var nesten like ille som å glemme. Og jeg følte på en håpløshet over en trend i samfunnet som gikk i feil retning, en høyreekstrem retning.

Å lese hennes tekster var som å få råd og støtte av en som allerede har gått gjennom samme omstendigheter. Hun hadde blikket for mekanismene i samfunnet som ble utnyttet og misbrukt under andre verdenskrig, totalitære regimer og den kalde krigen, og formidlet det for meg slik min egen mormor ville forklart vanskelige tema. I boka lå et sterkt håp, en måte å ikke miste troen på menneskeheten, men forstå hvorfor forskjellighetene oppstår og hva som skal til for å stoppe eller stagnere utviklingen mot det ekstreme og brutale.

Angående lesing, så jeg leser nesten alt. Fiksjon, fakta, filosofi og kunstteori. Og så leser jeg gjerne mange bøker fra hver forfatter jeg blir kjent med, for eksempel Tolkiens skjønnlitterære bøker, men også teoretiske bøker han har skrevet som On Fairy-Stories om positiv eskapisme og litteratur. Astrid Lindgrens bøker leser jeg til barna mine, og så leser jeg Krigsdagbøkene i tillegg. Jeg leser Rachel Carson sine poetiske bøker om havet, men også den ekstremt sterke kritikken av landbruksteknikkene på 1950-tallet som hun skrev like før hun døde av kreft (boka Silent Spring kan sies å ha rystet verden og med dét vært blant pådriverne for de moderne naturvernbevegelsene). Simone de Beauvoir gjorde inntrykk på meg i Eksistensialismen og borgerlighetens snusfornuft med synet på at skjønnlitteraturen er like viktig som filosofien.

Så jeg har rett og slett vandret i bibliotekene og funnet bøker. Jeg ser på dem som en måte å snakke og få råd fra forfedrene våre, og tillater meg å få personlige relasjoner med dem. I samisk tradisjon er det slik at når vi havner i Sáivu, et slags paradisrike etter døden, kan vi hjelpe de etter oss helt til vi blir glemt. Når ikke noen lenger husker navnet ditt og trenger deg forsvinner du for alltid. På en måte har jeg valgt med mine visuelle joiker å minne verden om mennesker jeg mener vi kan lære noe av fremdeles, og personlig har jeg ønske om å holde samtalen i gang med dem enda. Bøker er en arv jeg er takknemlig for, og mener er utrolig viktig for menneskeheten.

Ingrid: Vi er midt i en underlig unntakstilstand som har vist seg å bli mer permanent enn noen trodde for et år siden – hvordan har den pågående pandemien med alle sine restriksjoner påvirket ditt kunstnerskap tematisk sett?

Ragna: Snakker om sjokk for verdenssamfunnet… og samtidig ikke. Dette var jo noe ventet, men å forvente noe skal skje og å oppleve det skje er to veldig forskjellige ting.

Det har vært veldig fint og spesielt å følge med på hvordan det såpass mange tenkte var umulig å få til, faktisk var mulig. Det har vært utrolige felles dugnader, og kunst har vært en nøkkel til å komme gjennom dette for mange. Da tenker jeg også på musikk og litteratur.

Jeg har vært imponert over hvordan kunstmiljøet, særlig i USA, har strukket seg for å hjelpe til med program under skolestengninger. På grunn av tidsforskyvningen var en direktesendt ettermiddagslesing av eventyr av Rebecca Solnit akkurat da jeg la meg en natt klokka 01. Det opplevde jeg som magisk. Tid har en annen betydning nå enn før, med den digitale hverdagen. Jeg tenkte på det da Rebecca leste eventyr den natta, at det å dele tid sammen betyr noe ekstra nå. Det er noe jeg ikke har tenkt over på den måten før.

Ellers har korona satt en ekstra dimensjon til myten om monsterfisken føler jeg. Og selv om vi blir strukket i hva vi må tåle, så føler jeg på et håp om at dette har vært mer enn et sjokk som går over – at det kan bli en vekker, noe som får oss til å endre måten vi lever på i dag. Kanskje korona er det som setter i gang menneskehetens overlevelsesinstinkt. Vi har jo stolt blindt på at fremtiden rommer oss og vår kapitalisme. Jeg tror det, at vi har nådd et punkt der overlevelsesinstinktet vårt setter inn. Jeg tror vi kommer til å handle annerledes som samfunn heretter.

*Aquatint er en type kobbergrafikk. En etseteknikk som egner seg godt sammen med den mer kjente streketsingen. Med aquatint smelter man harpiks-støv på kobberet slik at det kan etses flater med fin og noe ujevn raster. Goya sine etsinger er ofte både strek og aquatint.