Minneord om Guttorm Guttormsgaard
13. september 1938–24. oktober 2019
Guttorm Guttormsgaard ble utnevnt til æresmedlem i Norske Grafikere i 2009.
Da Guttorm Guttormsgaard døde i oktober i år, etterlot han seg en stor arv i form av arkivet på Blaker. Hva kan de mer enn 30 000 gjenstandene fortelle oss? Det finnes sikkert ikke noe entydig svar på det. Mange antyder at årsaken til denne opphopningen av gjenstander var samlemani og en enorm interesse for, ja, hva da? Meieriet på Blaker rommer et konglomerat av gjenstander. Samlingen viser oss at mennesker har vært kreative under de mest ulike forhold, og ikke sjelden har vakre gjenstander blitt til under ekstremt vanskelige vilkår. Arkivet gir oss et utvidet perspektiv på estetiske objekter, og den allmenne oppfatningen av hva kunst er utfordres. Hierarkiske forklaringer holder ikke lenger mål.
Da Stenersenmuseet i 2015 stilte ut verk fra Arkivet var det innlysende at Guttormsgaard slett ikke hadde noe ønske om å godta gjeldende definisjoner av kunst, ei heller sementerte oppfatninger skapt av institusjonene. I et intervju med tidsskriftet Vinduet et par år i forveien hadde han uttalt at han var drevet av et ønske om “å spenne ut snubletråder i systemet”. På utstillingen i Stenersenmuseet fantes kunstferdige sigarettetuier laget av russiske krigsfanger under andre verdenskrig og vakkert kunsthåndverk skapt av de reisende. Guttormsgaard definerte ikke kunstnerisk verdi ut fra status. Katalogen til utstillingen er en bok med åpen rygg, en historisk referanse til de første bøkene laget av kopterne på 300-tallet før vår tidsregning. Også dagboksnotater og selvportretter ble vist på museet. I mer enn femti år førte Guttormsgaard dagbok, og nesten hver kveld endte dagen foran et håndspeil, der han skisset sitt eget ansikt. I dagbøkene beskrev han dagligdagse hendelser, naturopplevelser og reiser. Og selv om håndskriften minner om en jevn og rolig puls, finner vi her tegninger som vitner om raseri, opprørthet og fortvilelse over verden. Stemningsregisteret i dagbøkene er alt annet enn monotont. 1. mars 1978 viser f.eks. et bryskt ansikt. Et engasjert menneske kan ikke unngå å bli rasende!
Guttormsgaard var i utgangspunktet grafiker, utdannet fra SHKS og Kunstakademiet i København. Det var særlig dyptrykkets potensial han utforsket. Allerede før han var ferdig med utdanningen i København, debuterte han på Høstutstillingen. De første årene etter København-tiden var han assistent for Sigurd Winge. På sin utstilling i Kunstnerforbundet i 1965 ble han innkjøpt av Nasjonalgalleriet, der han også hadde en stor retrospektiv mønstring i 1988. Gjennom selvstudier av grafikkfagets historie opparbeidet Guttormsgaard en stor nysgjerrighet for boktrykkerkunsten, og det oppsto en lidenskapelig interesse for det trykte ord og plakater. I 1992 vant han førstepris for årets vakreste bok på bokmessen i Leipzig for formgivningen av Halldis Moren Vesaas’ diktsamling Mine dikt.
Etter å ha virket som grafiker i mer enn 25 år, med omfattende utprøvinger av både koldnålens og etseteknikkens potensial i både svart-hvitt og farge, skiftet Guttormsgaard fokus mot utsmykningsprosjekter i offentlige rom. I denne perioden finner vi tre hovedverk: fasaden for Oslo Spektrum (utført i perioden 1987–90 i samarbeid med keramiker Søren Ubisch), Labyrinten på Universitetsplassen i Tromsø (1988–91) og interiørutsmykningen for Ernæringsinstituttet på Blindern (1995) i form av blyglassvinduer. I et intervju med Guttormsgaard foretatt av Ellen Marie Fodstad for KORO 18. mai 2017 uttalte Guttormsgaard at han er svært glad i Labyrinten: “Som kunstner så tror jeg jo at jeg kan gjøre alt, så jeg tegna gudhjelpe meg himmelen, vet du, på frihånd. Tegna stjernene.” I Labyrinten lyser stjernehimmelen ut fra bunnen av et basseng, som ikke er sentrert. Her viser Guttormsgaard sin sterke kjærlighet til materialene ved å bruke nordnorsk stein i kombinasjon med en stein fra Sør-Amerika, samt vann og stål. Han snakker om den produktive kilden som ikke er i sentrum, men som kommer utenfra – “kunnskapen ligger på et ukjent sted, og den trenger beskyttelse,” hevder han. Igjen tar han et kontradiktorisk standpunkt, der han stiller seg i opposisjon til institusjonens definisjonsmakt.
Lyset har nok truffet Guttormsgaards brillekanter mens han har snakket til studenter både på Arkitekthøyskolen og Statens kunstakademi. Jeg var en gang med gruppe studenter som han viste rundt i en stor mønstring av Lars Hertervigs arbeider på papir i Nasjonalgalleriet. Et minne fra dette står klarere enn mye annet fra min tid som student: Han fortalte oss at denne utstillingen var mye mer verd enn hundrevis av høstutstillinger. Kanskje tenkte han på lysglimtet i det Hertervig skapte, til tross for at han var omfattet av et dypt mørke. Den holdningen læreren Guttormsgaard formidlet der og da rimer med hans sans for de små sigarettetuiene stilt ut på Stenersenmuseet. I oppdagelsen av skjønnheten ligger livsgnisten. Nå vet vi ikke lenger så mye om de russiske krigsfangene, men kanskje sang de mens de satte sitt preg i metallet. Guttormsgaard har løftet deres gjerning til et større perspektiv, slik at vi kan se sangen om håp i verden.
– av Marianne Gihle, medlem av Norske Grafikere
