Inge Ås – Jeg ser for meg (blå variant)

Inge Ås
Jeg ser for meg (blå variant)

Silketrykk
Papirformat: 64 x 45 cm

Jeg ser for meg kvinnene som forandrer verden
Tegning og dikt Inge Ås. Felles silketrykk.

I alle miljøer, også i den brede og mangfoldige kvinnebevegelsen, er det til tider kamper på et personlig plan og til tider krasse kamper om meninger og hvordan en skal reagere på politiske situasjoner. Det er i seg selv ikke et problem, men når media fargelegger dette som «kvinneslagsmål» og ikke tar meningsmotsetningene på alvor, nører opp under myten om at kvinner som er uenige bare «krangler», så blir det til at mange kvinner legger bånd på seg. Uenigheter er ikke alltid av det onde, heller ikke av det gode, men kvinner har så mye felles å arbeide for at det er viktig å se gjennom de mindre uenighetene. «Feminisme er å arbeide for alle kvinner, også de en er uenig med» har en klok feminist sagt. Derfor denne plakaten!

I miljøet på og rundt kvinneverkstedet SFINXA var ofte flere involvert i produksjonene fram til ferdig resultat. Noen ganger var det likevel en (eller en liten gruppe) som var opphavskvinne til verket. I alt 25 personer var mer og mindre aktive og stilte opp når vi skulle trykke silketrykk. Mange tok også del i de andre prosessene som skulle til, fra innkjøp til salg.

Her er prosessen fram til den ferdige silketrykksplakaten: Kvinneansiktet og diktet ble malt med kinesisk pensel i svart tusj. Så ble delene forstørret og limt sammen på et hjemmelaget lysbord på et layoutark med tynne blå linjer som ikke ble plukket opp av reprokamera i mørkerommet. Dette ble så avfotografert til en stor film som ble fremkalt med kjemikalier i to lave kar. Det var i det hele tatt mange forskjellige kjemikalier vi måtte holde orden på. Og sunne var de sikkert ikke, men dette var en annen tid med mindre bevissthet om dette. Filmen måtte så retusjeres med lakk. Så ble duken på en av de store selvbyggede silketrykksrammene påført en lysømfintlig veske som måtte tørke i mørkerommet. Den retusjerte filmen ble lagt på den tørre duken og belyst med en gammeldags «høyfjellssol» (som var en lampe mange hadde hjemme for selvbruning). Det var litt sjansespill, for vi visste egentlig ikke hvor sterk lampen var eller hvor lenge vi skulle belyse. Det var en av de mange «hjemme mekka» løsningene vi måtte finne på. Når duken ble skylt i vann, løsnet det som ikke hadde fått lys, og det var denne åpningen i duken som fargen ble presset gjennom for hvert trykk. Rammen ble montert på et gammelt trebord med vindushengsler og fargen ble helt ned i rammen og ble fordelt utover duken med en lang hjemmelaget spatel. Fordi fargen tørket fort og kunne tette deler av duken så måtte vi være raske! En trykket fargen gjennom duken, en la nye ark under silketrykksrammen til trykk og en løftet dem opp etter trykk og hengte dem opp på tørkesnorer med klyper. Silketrykk laget på denne måten blir aldri helt likt. Industrielle trykkemetoder kan lage identiske trykk. Denne plakaten ble trykket på hvite blanke ark med en mørk gråblå farge, og noen eksemplarer i en rustrød farge, signert Sfinxa.

I dag er det kort vei fra idé til produksjon, og nesten alle kan lage plakater og trykke dem ut selv. Denne plakaten er en original silketrykksplakat.

Restlageret av plakater ble reddet da Kvinnehuset måtte stenge i 1989. Pakker i gråpapir i forskjellige størrelser har fulgt meg i mange år, fra å ligge under senga i diverse kollektiv, til oppbevaring på loft og kjellere. Gjennom bokprosjektet «Vi spiste, sov og drakk feminisme» (lansert sept. 2020), og utstillingen min på Akershus kunstsenter våren 2020, og Kvinnemuseet i 2022, kom de fram i lyset igjen. Noen er avbildet i boka – men slettes ikke alle. En oversikt over flere finner du under galleri på www.sfinxa.no og under plakater på www.ingekunst.no

Håper du synes det var interessant å høre om hvordan vi produserte silketrykk for lenge siden
– og selvfølgelig, at du få glede av selve plakaten!

Med søsterlig hilsen fra
Inge Ås