Inge Ås – Lesbiske synes ikke, høres ikke, snakkes ikke om

Inge Ås
Lesbiske synes ikke, høres ikke, snakkes ikke om

Silketrykk
Papirformat: 42 x 30 cm

LESBISKE SYNES IKKE, HØRES IKKE, SNAKKES IKKE OM

Idé, foto og produksjon Seriøsgruppa.

Seriøsgruppa startet med at jeg inviterte Marianne Rovas Olsen til et maskeverksted. Jeg var grafiker og visste at hun var interessert i foto og litteratur. Sammen kunne vi gjøre noe kreativt tenkte jeg. Seriøsgruppa trakk etter hvert flere til seg, Toril, Elise og Kjersti A. Fotoene av tre av oss ble sannsynligvis tatt av Toril og det lille foto av en av oss andre. Bakgrunnen tegnet jeg inspirert av kinesiske plakater med eple- eller kirsebærblomster. Seriøsgruppa ble forløperen til kvinneverkstedet SFINXA.

I det norske og det internasjonale kvinnemiljøet gikk diskusjonen om hvordan vår ytringsfrihet var hemmet av vår manglende ytringsmulighet. Det offentlige media var interessert i interne uenigheter eller med å dømme kvinnebevegelsen nord og ned. Vi drømte om en egen avis, eget trykkeri og vi bestemte oss for å lage et felles verksted. Catrine hadde kjøpt en liten A4 silketrykkspresse på kvinneleiren på Femø i Danmark der hun hadde lært om silketrykk. Vi startet i en privat sokkelleilighet hvor vi innredet mørkerom primært til framkalling av foto. Da Sfinxa åpnet i nye lokaler i 1977 fikk vi større plass til mørkerom, silketrykk, layout og etter hvert også en offsetpresse. I miljøet på og rundt kvinneverkstedet SFINXA var ofte flere involvert i produksjonene fram til ferdig resultat, selv om noen kan tilbakeføres til en eller to hovedkunstnere. Ca. 25 personer var mer eller mindre aktive og flere stilte opp når vi skulle trykke silketrykk. For ikke å snakke om alle de andre prosessene som skulle til, fra innkjøp til salg. Produksjoner kunne forandre uttrykk gjennom prosesser som involverte flere, men ble ofte begrenset av hva vi allerede hadde av papir og farger og økonomi.

Her er prosessen fram til ferdig silketrykk: Fotoene ble tatt mot en nøytral bakgrunn på Kvinnehuset. Så ble de forstørret eller forminsket med et reprokamera i mørkerommet og fremkalt i riktig størrelse på fotoark med kjemikalier i to lave karr. Reprokamera var høyt og stort som et kjøleskap, og vi måtte stå på en krakk for å nå opp til glassplaten der originalene ble lagt. Vi hadde et hjemmelaget lysbord, en trekasse med ben, med to lysstoffrør i, som vi kunne gjøre layout på med gjennomsiktige ark og lyseblå hjelpelinjer. Her kunne vi lime de forskjellige fotoene sammen til en helhet. Blomstene på bakgrunnen ble tegnet, fotografert, fremkalt, klippet og limt inn på det samme arket. Og til slutt limte vi på skriften. Når alt var ferdig var det inn i mørkerommet igjen og da ble hele arket avfotografert over på en positiv film som også måtte framkalles. Det var i det hele tatt mange forskjellige kjemikalier vi måtte holde orden på. Og sunne var de sikkert ikke, men dette var en annen tid med mindre bevissthet om dette. Vi trengte tre filmer til tre trykkopperasjoner, en for hver farge, rød, gul og brun. Tilbake på lysbordet dekket vi til det som skulle ikke skulle trykkes i denne omgangen. Duken på hver av de tre silketrykksrammene ble påført en lysømfintlig veske som måtte tørke i mørkerommet. Vi la filmen på den tørre duken og belyste den med en gammeldags «høyfjellssol» som var en lampe mange hadde hjemme for selvbruning. Det var litt sjansespill, for vi visste egentlig ikke hvor sterk lampen var eller hvor lenge vi skulle belyse. Når vi skylte duken i vann løsnet det som ikke hadde fått lys, og det var denne åpningen i duken som fargen ble presset gjennom for hver farge. Vi monterte rammen på et gammelt trebord, med vindushengsler, og helte i første farge. Fordi fargen tørket fort måtte vi være en som trykket fargen gjennom duken, en som med rene hender la nye ark under silketrykksrammen og en som løftet dem opp fra underlaget og hengte dem en etter en på tørkesnorer. Silketrykk laget på denne måten blir aldri helt like. Industrielle trykkemetoder kan lage identiske trykk.

Med data er layout før trykking er enklere i dag, men selve trykkprosessen ligner det vi gjorde det på 70-tallet. Industrielle silketrykk skjer maskinelt og kan ikke sammenlignes med originale håndtrykk.

Restlageret av plakater ble reddet unna da Kvinnehuset måtte stenge i 1989. Innpakket i gråpapir i forskjellige størrelser har de fulgt med meg i mange år, fra å ligge under senger i kollektiv, til oppbevaring på diverse loft og kjellere. Gjennom bokprosjektet «Vi spiste, sov og drakk feminisme» (lansert 2020), på min utstillinge på Akershus kunstsenter våren 2020 og Kvinnemuseet 2022, kom de fram i lyset igjen. Noen er avbildet i boka – men slettes ikke alle. En oversikt over flere finner du under galleri på www.sfinxa.no og under plakater på www.ingekunst.no

Håper du synes det var interessant å høre om hvordan vi produserte silketrykk for lenge siden

– og selvfølgelig, at du få glede av selve plakaten!

Med søsterlig hilsen fra

Inge Ås