Inge Ås – Støtt de lesbiske i Kina og Albania

Inge Ås
Støtt de lesbiske i Kina og Albania

Silketrykk
Papirformat: 35 x 43 cm

STØTT DE LESBISKE I KINA OG ALBANIA
Foto Marianne Rovas Olsen, felles produksjon SFINXA, trykket på offsetmaskin av Inge Ås.

Fotografiet som danner grunnlaget for både offset- og silketrykkeplakaten fra Sfinxa ble tatt av Marianne Rovas Olsen på vei til eller fra Kvinnehuset i Oslo i forbindelse med en demonstrasjon på slutten av 70-tallet. Parolene var en feministisk kritikk av partiet AKP-ml sin politikk som forherliget Kina og Albanias styre og politikk og overså undertrykkelsen av lesbiske og homofile. I tillegg hadde de innført en kampanje som het «Fei feminismen ut» – så vi hadde vært under angrep ganske lenge fra den kanten og valgte, som vi ofte gjorde, å møte motstanden med humor. Anne Cathrine bar økofeminisme parolen og Berit hadde fått låne en original Mao-dress og begge var dekket av kvinne- og lesbemerker de har klippet ut i papp i tillegg til klistremerkene fra Sfinxa. Selve fotografiet ble i et stort format antatt på Høstutstillingen på Kunstnernes Hus i Oslo som en tidskapsel i 2020.

I miljøet på og rundt kvinneverkstedet SFINXA var det ofte flere involvert fra idé til et ferdig produkt. Hvem som hadde idéen eller tok alle de små avgjørelsene fram til ferdig produkt, er ikke lett å si. Vi var to offsettrykkere, og etter hvert ble det flere som mestret mørkeromsarbeidet, generelt reproarbeid, retusjering, platebrenning og hefting. I alt 25 personer var involvert mer og mindre aktivt og flere stilte opp når vi skulle trykke, samle, sorter og lignende. For ikke å snakke om alle de andre prosessene som skulle til, fra innkjøp til salg. Våre produksjoner kunne forandre seg underveis, noen ganger i forhold til hvor mye papir eller farge vi hadde tilgjengelig.

Her er prosessen fram til ferdig offsetplakat: Først ble fotoet (som allerede var blitt fremkalt i mørkerommet på Sfinxa) forstørret med et reprokamera og fremkalt med kjemikalier i to lave kar. Reprokamera var høyt og stort som et kjøleskap, og vi måtte stå på en krakk for å nå opp til glassplaten øverst der originalene ble lagt. Det ferdige utkastet ble igjen avfotografert, denne gangen til en film som også måtte framkalles i nye kjemikaliebad. Det var i det hele tatt mange forskjellige kjemikalier vi måtte holde orden på. Og sunne var de sikkert ikke, men dette var en annen tid med mindre bevissthet om dette. Filmen ble på lysbordet montert inn i et ark som var like stort som offsetplaten vi skulle brenne senere, og retusjert med lakk. På den ene filmen ble alt som ikke skulle trykkes i grønt dekket til og på den andre filmen ble alt som ikke skulle trykkes i lilla dekkes til med papir eller lakk. Arket med filmen i ble lagt på en offsetplate som ble belyst (brennes). Denne prosessen ble gjennomført i en gammel vakumpresse med håndpumpe. Men den var ikke var helt tett, så vakuumet måtte holdes ved like kvinuelt under hele belysningen. (vi brukte slike ord den gangen for å vise at det var kvinner som stod bak, selv om vi selvfølgelig visste at manu betyr hånd  ) Så måtte platen fremkalles i et nytt kjemikaliebad for så til slutt overflatebehandles. Samme prosess ble gjentatt med ny film på en ny plate. Nå hadde vi to offsetplater som var klare til å trykkes. Offsetplatene var i bøyelig metall og ble festet på en rull på offsetpressen. Første trykkopperasjon var den grønne fargen. Når arkene var tørre, kunne vi feste den andre offsetplaten og arkene gikk gjennom pressa igjen med lilla farge som også dekket noen av de grønne områdene slik at vi realiteten fikk tre farger. Denne trykkprosessen minner egentlig mer om silketrykk enn offset, fordi de moderne offsetmaskinene trykker alle fire farger i en trykkoperasjon og som regel etter en digital instruks.

I dag er det kort vei fra idé til produksjon, og nesten alle kan lage plakater og trykke dem ut selv. Dette verket er en original offsetplakat. Det betyr også at den er mer fargesterk enn en utskrift fra en vanlig printer.

Restlageret av plakater ble reddet da Kvinnehuset måtte stenge i 1989. Pakker i gråpapir i forskjellige størrelser har fulgt meg i mange år, fra å ligge under senga i diverse kollektiv, til oppbevaring på loft og kjellere. Gjennom bokprosjektet «Vi spiste, sov og drakk feminisme» (lansert sept. 2020) og utstillingen på Akershus kunstsenter våren 2020 og på Kvinnemuseet i 2022, kom de fram i lyset igjen. Noen er avbildet i boka – men slettes ikke alle. En oversikt over flere finner du under galleri på www.sfinxa.no og under plakater på www.ingekunst.no

Jeg håper du synes det var interessant å høre om hvordan vi produserte dette for lenge siden
– og selvfølgelig, at du få glede av selve plakaten!

Med søsterlig hilsen fra Inge Ås