Inge Ås – Vi er de kvinnene menn advarer oss mot

Inge Ås
Vi er de kvinnene menn advarer oss mot

Silketrykk
Papirformat: 30 x 43 cm

Fotoet er tatt bak huset til Kjersti Fjeldstad på Lilleaker. Kjersti Fjeldstad, Mai Isaksen og Inge Ås står ved mandeltreet i hagen ikledd gamle kjoler. På denne tiden var det ikke mange som hadde egne fotoapparat. Vi kjøpte engangskamera som måtte leveres for framkalling i en fotobutikk. Eller vi lånte av en som hadde et eget apparat. Fotografen har vi glemt. Men det kan ha vært en dansk kvinne som var på besøk. Vi delte på de få kameraene vi hadde og framkalling av film og kopiering av bilder gjorde vi ofte selv, enten i mørkerommet på SFINXA, eller på Kvinnehuset i det bittelille mørkerommet innerst i verkstedet. Teksten på plakaten er oversatt fra engelsk.

Her er prosessen fram til ferdig produkt: Ideen kom selvfølgelig først. I miljøet på og rundt kvinneverkstedet SFINXA var det ofte flere involvert fra idé til det ble et ferdig produkt. Så hvem som tenkte eller fant på hva, er ikke lett å si. Mange produksjoner forandret seg underveis, også i forhold til hvor mye papir eller farge vi hadde. Før data måtte vi kjøpe A4-ark i «lettraset» for å få forskjellige skrifttyper. På det hjemmelagde lysbordet, med to lysstoffrør i, la vi et layoutark med lyseblå hjelpelinjer. Så ble arket med bokstavene lagt oppå det, og hver bokstav ble overført ved at vi varsomt gnei dem en etter en mot layoutarket hvor de festet seg. Fordi lettraset var dyrt, skrev vi kun en setning. Denne setningen ble så lagt under linsen i reprokameraet i mørkerommet og avfotografert/belyst flere ganger til fotoark som så ble fremkalt med kjemikalier i to lave kar. Reprokamera var høyt og stort som et kjøleskap, og vi måtte stå på en krakk for å nå opp til glassflaten der originalene ble lagt. Stripene med setningen ble klippet og limt sammen til en hel A3 side, igjen på vårt hjemmelagde lysbord. Så ble fotoet av de tre kvinnene forstørret til riktig størrelse i reprokamera og igjen fremkalt i to kjemiske bad. Skyen var Inges idé og ble klippet ut i vanlig hvitt papir og limt på tekstunderlaget. Så ble det forstørrede fotoet av de tre kvinnene limt oppå skyen. En liten papirbit som vi hadde nedfotografert tidligere «SFINXA – lesbisk trykk», ble til slutt limt på nederst.

Det ferdige utkastet ble igjen avfotografert, denne gangen til to filmer som også måtte framkalles i to kar med kjemiske blandinger. Det var i det hele tatt mange forskjellige kjemikalier vi måtte holde orden på. Og sunne var de sikkert ikke, men dette var en annen tid med mindre bevissthet om dette. Filmen ble på lysbordet montert inn i et ark som var like stort som offsetplaten og retusjert med lakk. På den ene filmen ble skyen med kvinnene dekket til og på den andre var det bakgrunnen som ble dekket til. Arket med filmen i ble lagt på offsetplaten som skulle belyses (brennes) for å få bildet over på platen som, senere ble montert på offsetmaskinen som til slutt trykte plakaten. Platen ble belyst under vakum i en gammel vakumpresse med håndpumpe. Men den var ikke var helt tett, måtte vi pumpet ut lufta kvinuelt under hele belysningen. (vi brukte ordet «kvinuelt» for å bevisstgjøre andre om at det var kvinner som stod bak, selv om vi selvfølgelig viste at ordet manu betyr hånd  ) Så ble platen fremkalt i et eget kjemikaliebad for så til slutt få en overflatebehandling. Samme prosess ble gjentatt med film nr. 2 med bildet av kvinnene i skyen. Nå hadde vi to offsetplater som var klare til å trykk. Offsetplatene var i bøyelig metall og kunne festes på en valse på offsetpressen. Første trykkopperasjon var bakgrunnen med teksten i blå farge. Når arkene var tørre, kunne vi feste den andre offsetplaten og arkene gikk gjennom pressa igjen. Denne gangen ble flere farger påført i fargerenna slik at det som ble trykket hadde en regnbuekvalitet.

I dag er det kort vei fra idé til produksjon, og nesten alle kan lage plakater og trykke dem ut selv. Dette verket er en original offsetplakat. Det betyr også at den er mer fargesterk enn en utskrift fra en vanlig printer.

Restlageret av plakater ble reddet da Kvinnehuset måtte stenge i 1989. Pakker i gråpapir i forskjellige størrelser har de fulgt meg i mange år, fra å ligge under senga mi i diverse kollektiv, til oppbevaring på loft og i kjellere. Gjennom bokprosjektet «Vi spiste, sov og drakk feminisme» (lansert sept. 2020) og utstillingen på Akershus kunstsenter våren 2020 og Kvinnemuseet i 2022, kom de fram i lyset igjen. Noen er avbildet i boka – men slettes ikke alle. En oversikt over flere finner du under galleri på www.sfinxa.no og under plakater på www.ingekunst.no

Jeg håper du synes det var interessant å høre om hvordan vi produserte dette for lenge siden
– og selvfølgelig, at du få glede av selve plakaten!

Med søsterlig hilsen fra Inge Ås