I kobberstikk benyttes gravstikler i forskjellige profiler og finhetsgrader. Verktøyet graverer linjene ned i kobberplaten og pløyer opp metallet i fine spon som fjernes. Det som er mest karakteristisk ved kobberstikk er strekens distinkte klarhet. Teknikken muliggjør de tynneste linjer og fineste detaljer.

I første omgang kan koldnål virke som den enkleste av dyptrykksteknikkene. Linjene risses ned i en metalplate med et spisst instrument av stål som holdes og brukes nærmest som en blyant. Stålnålen pløyer metallet opp som en liten plogfure og etterlater rader på hver side av linjen. Det som kjennetegner koldnålsraderinger er de myke, nesten lodne linjene. Teknikken er meget krevende. En koldnålsgrafiker bør ha god øvelse og en følsom hånd.

I mezzotint  bearbeides platen på kryss og tvers av et verktøy med en buet, tannet egg – rokkeren eller mezzotint-vuggen. Rokkeren vugges frem og tilbake slik at hele platen til slutt får en ru overflate, tett i tett med ørsmå hull med grader. Hvis man tok et prøvetrykk i dette stadiet ville billedflaten bli jevnt fløyelsaktig sort. Deretter arbeides motivet fram ved å jevne ut ruheten ved bruk av skavjern og polerstål slik at motivet framstår med sine lysere valører mot den sorte bunnen. Mezzotintet gir fine overganger fra mørkt til lys.

Se eksempler på kobberstikk, koldnål og mezzotint.

Det finnes flere ulike etseteknikker hovedprinsippet for dem alle går ut på at metallplaten er dekket av et syrebestandig materiale, som man kan risse i, eller på annen måte lage spor i slik at platen blir blottlagt der syren skal angripe. Under etseprosessen må baksiden av platen beskyttes med tape eller spritlakk. Tidligere var saltpetersyre mye brukt. Salpetersyren arbeider hurtig, men siden den er forbundet med en helserisiko har den i stor grad blitt vraket til fordel for jernklorid.

Streketsning / hardgrunn er den de enkleste av de kjemiske teknikkene. Billedsiden bestrykes med etsegrunn – som oftest en blanding av voks, harpiks og asfalt. Når etsegrunnen er tørr, kan tegningen risses ned i denne slik at metallet blir liggende udekket. Platen legges så i et syrebad for at linjene skal etses inn i metallet. Flatbiting er en etseteknikk hvor store felt av trykkplaten blir etset bort, ikke bare tynne streker. Platen får et relieffpreg.

I mykgrunn benyttes en etsegrunn som på grunn av fettinnholdet ikke herder helt, og som derfor er svært ømfintlig for trykk. Platen varmes opp og når den er tilstrekkelig varm påføres etsegrunnen med valse eller en dabb. Kunstneren kan nå bruke ulike framgangsmåter: presse ulike typer materialer, som tekstiler, fuglefjær, deler av planter eller annet mot platen, eller legge et mykt papir over den og tegne på det. Materialene som presses mot mykgrunnsvoksen vil løfte bort voksen og avdekke platen slik at etsebadet kan komme til og tære fordypninger.

Mykgrunn byr på rike muligheter for valører og teksturer alt etter hva som presses ned i den.

I akvatintetsning begynner man prosessen med å drysse et tynt lag med harpikspulver på platen, deretter blir harpiksen smeltet fast til platen ved hjelp av varme eller gassflamme. Harpiks-kornene danner et beskyttende raster på platen. De områdene av platen som kunstneren ønsker å beholde hvite dekkes til med etsegrunn før platen legges i etsebadet. Deretter kan man steg for steg oppnå et helt register med valører i det man stadig dekker til nye områder av platen før neste etsebad. Lang etsetid gir dype valører.

Helsevennlig eller Non-Toxic etsemetoder.

I de senere årene har det kommet mange akryl-baserte etsegrunner. De finnes i flytende form, til å helle over platen, eller i fast form, slik at de kan valses på platen – mykgrunn i akryl. Disse etsegrunnene er vannløselige før de herder, hvilket tillater at man kan male og lage utvaskinger i etsegrunnen før den er herdet. Fordelen med de akrylbaserte etsegrunnene er at de løser seg opp i sodavann, og man slipper dermed omgang med en del løsemidler som ellers er nødvendige for å rengjøre platene når man benytter tradisjonelle etsegrunner som stort sett inneholder mye tjære. De forskjellige etsegrunner og hvordan de er påført platen vil alle påvirke det endelige resultatet.

Se eksempler på etsning.

Man kan også lage fotobaserte dyptrykk med fotopolymer eller fotogravyr. Begge teknikkene baserer seg på det samme prinsippet: en lysfølsom film blir overført til trykkplaten, platen blir belyst med en UV-lampe gjennom en transparent med motivet på. Videre blir motivet fremkalt i vann og den lysfølsomme filmen blir ytterligere herdet under UV-lys. Fotoplymerplaten kan nå trykkes som et vanlig dyptrykk. I fotgravyret blir platen etset før den kan trykkes.

Se eksempler på fotopolymer og fotogravyr.

Blant dyptrykksteknikkene regnes også collografi og karborundum siden plater fremstilt innen disse teknikkene oftest trykkes som tradisjonelle dyptrykksplater. Collografier kan imidlertid også trykkes som høytrykk eller som begge deler, dvs. med en overvalsning – gjerne med en annen farge – etter en dyptrykks-innfarging.

I collografiet bygges platen opp med lim, lakk eller sparkel, det brukes gjerne papplater.

For å lage et karborundum benytter man seg også av lim eller lakk som er iblandet karborundumpulver – et fint slipepulver. Denne blandingen males på platen og tørkes eller herdes før platen kan svertes inn og trykkes. Man kan lage ulike strukturer og overfater ved å variere mengden karborundum i blandingen.

Se eksempler på collografi og karborundum.

Litografi ble opprinnelig kalt kjemisk trykk av sin oppdager Aloys Senefelder. Oppdagelsen gikk ut på at kalkstein kunne være basis for et helt nytt trykkprinsipp, som bygde på den kjemiske grunnregel at vann og fett avstøter hverandre. Navnet kommer fra gresk lithos (stein) og graphos (tegne). Bildet males eller tegnes på platen – fortrinnsvis en kalksten men man kan også benytte metallplater – med fettholdig tusj eller stift. Tegningen/bildet etses inn i stenen. Når man skal trykke fuktes stenen før den farges inn med en fettholdig trykkfarge. Trykkfargen fester seg bare til de partiene av platen som allerede er fete, dvs. der hvor det er tegnet eller malt med tusj eller stift.

Selv om motivet tradisjonelt sett har blitt tegnet eller malt på stenen, kan man også lage såkalte fotolito hvor motivet overføres fotografisk til stenen / platen.

Se eksempler på litografi.

I silketrykk/serigrafi  benytter man en finmasket duk av silke eller nylon som er spent opp på en ramme. Duken prepareres slik at den får åpne og tette partier. Den kan settes inn med en lysømfindlig gelatin som herdes i sterkt lys, ofte bruker man da et fotografisk materiale for å prege silkeduken, eller man kan tette til partier ved å påføre lim, lakk, sjablonger eller plastfilm. Det er kun de åpne partiene som slipper trykkfargen gjennom. Silketrykket gir tette og jevne fargeflater. Mange kjenner trykkemetoden fra popkunsten, der Andy Warhol var blant de mest kjente eksponentene. I Norge var det særlig GRAS-gruppen, ved blant andre Per Kleiva, som tok i bruk teknikken på 70-tallet.

Se eksempler på silketrykk.