Hva er grafikk?

Grafikk er en fellesbetegnelse for flere billeduttrykk der fellesnevneren er at det ferdige verket er et avtrykk av en trykkplate. Hvert trykk i et opplag anses som et original kunstverk. Se Etiske retningslinjer for originalgrafikk for informasjon om opplag og signering av grafikk.

For å lage et grafisk trykk må man ha en trykkplate, trykksverte og papir. Hver av de tre faktorene vil være avgjørende for resultatet, men størst betydning har naturligvis platen – hvilket materiale den er laget av, og ikke minst hvordan den er bearbeidet. Platen blir satt inn med trykksverte og under trykkeprosessen blir fargen overført fra platen til papiret. Resultatet er et bilde som er speilvendt i forhold til bildet på platen. Platen må svertes inn på nytt for hvert avtrykk, vanligvis benyttes en plate for hver farge.

Opprinnelig ble de tradisjonelle grafiske teknikkene, tresnitt, etsning og litografi, utviklet med det formål å mangfoldiggjøre og spre informasjon. Fra midten av 1800-tallet gjorde imidlertid fotografiet det mye enklere å reprodusere bilder og tok etterhvert mer og mer over som reproduksjonsmetode. Mange kunstnere så likevel det rike potensiale for ulike uttrykk som ligger i de tradisjonelle grafiske teknikkene og fortsatte å utnytte og utvikle disse teknikkenes særegne kvaliteter.

Grafikk deles inn i tre hovedgrupper: høytrykk, dyptrykk og plantrykk.
Det som er avgjørende for kategoriseringen er hvor på trykkplatens nivåer sverten ligger. Ved høytrykk og dyptrykk blir det skåret, risset eller etset spor og nivåforskjeller i platen. Ved plantrykk er det ingen nivåforskjeller i platen.

Høytrykk

Alt som skal være hvitt i det ferdige trykket skjæres bort og selve motivet blir stående igjen i opphøyet relieff. Potetrykk og gummistempler er eksempler på høytrykk brukt i sin enkleste form.

Trykksverten blir påført med valse slik at fargen legger seg kun på de høyeste nivåene av trykkplaten. Et papir plasseres på platen som så kjøres gjennom en trykkpresse. Man kan også trykke for hånd ved å gni med baksiden av en skje over papiret slik at bildet blir overført til papiret.

Vanligvis benytter man én plate for hver farge som skal inngå i bildet, dersom man ikke gjør som Edvard Munch: Han sagde opp platen med løvsag slik at de ulike elementene av platen kunne valses inn med forskjellige farger, før de ble satt sammen igjen og trykket. Metoden har blitt kalt puslespill-teknikken.

Tresnittet er den eldste av alle grafiske teknikker. Noen av de eldste formene for tresnitt er treblokker som er skåret ut, satt inn med farge og brukt for å lage mønster eller border på tekstiler. Tresnitt ble benyttet i boktrykkerkunstens barndom fordi den kunne enkelt kombineres med tekst. I xylografi eller trestikk blir motivet skåret inn i plater som er laget av endeved, i motsetning til vanlig kryssfiner der platen er laget av langved. Plater av endeved er hardere og har en mer homogen tekstur og tillater derfor større presisjon eller finere detaljer i motivene.

I våre dager brukes helst plater av kryssfiner, som gir større stabilitet enn en tynn plate av helved. Avhengig av hvilken tresort vil trestrukturen i platen spille med i bildet. Plater av furupanel har en tydeligere årringer enn for eksempel bjørk som er jevnere i veden.

I Norge har vi lange og rike tradisjoner innen tresnitt. Spesielt etter krigen da det kunne være vanskelig med både midler og materialer var det mange billedkunstnere som utviklet et beundringsverdig mesterskap innen teknikken. Treplater er forholdsvis enkelt å skaffe tilveie, det kreves heller ikke mye utstyr for å lage og trykke tresnitt.

Detalj fra en tresnittplate laget av John Hoelstad Dæhli.

Japansk tresnitt baserer seg også på bruken av flere plater med den forskjellen at det benyttes vannbaserte farger som brukes omtrent som akvarellfarger. Trykkingen gjøres for hånd med et håndholdt redskap som gnis mot papiret. Papirets egenskaper er viktig når man bruker vannbaserte farger, så til denne typen tresnitt brukes tynne japanpapir. Det japanske tresnittet hadde stor innflytelse på europeisk kunst på 1800-tallet.

Se eksempler på tresnitt.

Man kan også bruke plater av linoleum og lage linosnitt. Her benyttes samme redskap og fremgangsmåte som for tresnitt, men spinklere spesialverktøy kan også benyttes. Linoleum er mykt og smidig, og yter ikke verktøyet så stor motstand som tre, og man kan skjære fritt og spontant i alle retninger. Linosnitt gir gjerne tettere og jevnere farge i billedflaten.

Se eksempler på linosnitt.

Linosnitt og skjæreredskaper. Platen er laget av Søssa Magnus.
Eksempel på puslespillteknikken i linosnitt. Laget av Søssa Magnus.

Dyptrykk

Linjer og spor blir risset eller etset inn i en metallplate. Når platen er ferdig bearbeidet blir den satt inn med trykksverte slik at sverten dekker hele platen, deretter fjernes overflødig sverte – man slår av platen – slik at fargen bare blir liggende igjen i fordypningene. Et fuktig papir legges på platen som så blir kjørt gjennom en trykkpresse med svært stort press, og bildet blir overført til papiret. Karakteristisk for dyptrykk er det tydelige preget i papiret etter kanten av trykkplaten – plateranden.

Man skiller gjerne mellom direkte (mekaniske) og indirekte (kjemiske) teknikker. Til de direkte hører gravyr, koldnål og mezzotint; og til de indirekte hører alle de ulike etsemetodene: streketsning/hardgrunn, mykgrunn, akvatint, flatbiting samt fotobaserte dyptrykksteknikker.

kobberstikk benyttes gravstikler i forskjellige profiler og finhetsgrader. Verktøyet graverer linjene ned i kobberplaten og pløyer opp metallet i fine spon som fjernes. Det som er mest karakteristisk ved kobberstikk er strekens distinkte klarhet. Teknikken muliggjør de tynneste linjer og fineste detaljer.

 

I første omgang kan koldnål virke som den enkleste av dyptrykksteknikkene. Linjene risses ned i en metalplate med et spisst instrument av stål som holdes og brukes nærmest som en blyant. Stålnålen pløyer metallet opp som en liten plogfure og etterlater rader på hver side av linjen. Det som kjennetegner koldnålsraderinger er de myke, nesten lodne linjene. Teknikken er meget krevende. En koldnålsgrafiker bør ha god øvelse og en følsom hånd.

 

mezzotint bearbeides platen på kryss og tvers av et verktøy med en buet, tannet egg – rokkeren eller mezzotint-vuggen. Rokkeren vugges frem og tilbake slik at hele platen til slutt får en ru overflate, tett i tett med ørsmå hull med grader. Hvis man tok et prøvetrykk i dette stadiet ville billedflaten bli jevnt fløyelsaktig sort. Deretter arbeides motivet fram ved å jevne ut ruheten ved bruk av skavjern og polerstål slik at motivet framstår med sine lysere valører mot den sorte bunnen. Mezzotintet gir fine overganger fra mørkt til lys.

Se eksempler på kobberstikk, koldnål og mezzotint.

Det finnes flere ulike etseteknikker, men hovedprinsippet for dem alle går ut på at metallplaten er dekket av et syrebestandig materiale som man kan risse i, eller på annen måte lage spor i, slik at platen blir blottlagt der syren skal angripe. Under etseprosessen må baksiden av platen beskyttes med tape eller spritlakk. Tidligere var saltpetersyre mye brukt. Salpetersyren arbeider hurtig, men siden den er forbundet med en helserisiko har den i stor grad blitt vraket til fordel for jernklorid.

 

Streketsning / hardgrunn er den de enkleste av de kjemiske teknikkene. Billedsiden bestrykes med etsegrunn – som oftest en blanding av voks, harpiks og asfalt. Når etsegrunnen er tørr, kan tegningen risses ned i denne slik at metallet blir liggende udekket. Platen legges så i et syrebad for at linjene skal etses inn i metallet. Flatbiting er en etseteknikk hvor store felt av trykkplaten blir etset bort, ikke bare tynne streker. Platen får et relieffpreg.

 

I mykgrunn benyttes en etsegrunn som på grunn av fettinnholdet ikke herder helt, og som derfor er svært ømfintlig for trykk. Platen varmes opp og når den er tilstrekkelig varm påføres etsegrunnen med valse eller en dabb. Kunstneren kan nå bruke ulike framgangsmåter: presse ulike typer materialer, som tekstiler, fuglefjær, deler av planter eller annet mot platen, eller legge et mykt papir over den og tegne på det. Materialene som presses mot mykgrunnsvoksen vil løfte bort voksen og avdekke platen slik at etsebadet kan komme til og tære fordypninger.

Mykgrunn byr på rike muligheter for valører og teksturer alt etter hva som presses ned i den.

 

I akvatintetsning begynner man prosessen med å drysse et tynt lag med harpikspulver på platen, deretter blir harpiksen smeltet fast til platen ved hjelp av varme eller gassflamme. Harpiks-kornene danner et beskyttende raster på platen. De områdene av platen som kunstneren ønsker å beholde hvite dekkes til med etsegrunn før platen legges i etsebadet. Deretter kan man steg for steg oppnå et helt register med valører i det man stadig dekker til nye områder av platen før neste etsebad. Lang etsetid gir dype valører.

 

Helsevennlig eller Non-Toxic etsemetoder.
I de senere årene har det kommet mange akryl-baserte etsegrunner. De finnes i flytende form, til å helle over platen, eller i fast form, slik at de kan valses på platen – mykgrunn i akryl. Disse etsegrunnene er vannløselige før de herder, hvilket tillater at man kan male og lage utvaskinger i etsegrunnen før den er herdet. Fordelen med de akrylbaserte etsegrunnene er at de løser seg opp i sodavann, og man slipper dermed omgang med en del løsemidler som ellers er nødvendige for å rengjøre platene når man benytter tradisjonelle etsegrunner som stort sett inneholder mye tjære. De forskjellige etsegrunner og hvordan de er påført platen vil alle påvirke det endelige resultatet.

Se eksempler på etsning.

 

Man kan også lage fotobaserte dyptrykk med fotopolymer eller fotogravyr. Begge teknikkene baserer seg på det samme prinsippet: en lysfølsom film blir overført til trykkplaten, platen blir belyst med en UV-lampe gjennom en transparent med motivet på. Videre blir motivet fremkalt i vann og den lysfølsomme filmen blir ytterligere herdet under UV-lys. Fotoplymerplaten kan nå trykkes som et vanlig dyptrykk. I fotgravyret blir platen etset før den kan trykkes.

Se eksempler på fotopolymer og fotogravyr.

Blant dyptrykksteknikkene regnes også collografi og karborundum siden plater fremstilt innen disse teknikkene oftest trykkes som tradisjonelle dyptrykksplater. Collografier kan imidlertid også trykkes som høytrykk eller som begge deler, dvs. med en overvalsning – gjerne med en annen farge – etter en dyptrykks-innfarging.

I collografiet bygges platen opp med lim, lakk eller sparkel, det brukes gjerne papplater.

For å lage et karborundum benytter man seg også av lim eller lakk som er iblandet karborundumpulver – et fint slipepulver. Denne blandingen males på platen og tørkes eller herdes før platen kan svertes inn og trykkes. Man kan lage ulike strukturer og overfater ved å variere mengden karborundum i blandingen.

Se eksempler på collografi og karborundum.

Redskaper. Foto Tom Kosmo.
Koldnålsplate laget av Marianne Boberg.
Arbeid med mezzotintplate. Foto Tom Kosmo.
Ferdig etset akvatintplate. Laget av Søssa Magnus.
Harpikspulver på kobberplaten.
Mykgrunnsplater laget av Hanne-May Scheen. Fra utstillingen «Herbarium» som ble vist på Norske Grafikere i 2016.

Plantrykk

Plantrykk vil si at det ikke er noen forhøyninger eller fordypninger i trykkplaten. De hvite og de innfargede partiene ligger på samme nivå. Litografi og silketrykk er eksempler på plantrykk.

Litografi ble opprinnelig kalt kjemisk trykk av sin oppdager Aloys Senefelder. Oppdagelsen gikk ut på at kalkstein kunne være basis for et helt nytt trykkprinsipp, som bygde på den kjemiske grunnregel at vann og fett avstøter hverandre. Navnet kommer fra gresk lithos (stein) og graphos (tegne). Bildet males eller tegnes på platen – fortrinnsvis en kalksten men man kan også benytte metallplater – med fettholdig tusj eller stift. Tegningen/bildet etses inn i stenen. Når man skal trykke fuktes stenen før den farges inn med en fettholdig trykkfarge. Trykkfargen fester seg bare til de partiene av platen som allerede er fete, dvs. der hvor det er tegnet eller malt med tusj eller stift.

Selv om motivet tradisjonelt sett har blitt tegnet eller malt på stenen, kan man også lage såkalte fotolito hvor motivet overføres fotografisk til stenen / platen.

Se eksempler på litografi.

I silketrykk/serigrafi  benytter man en finmasket duk av silke eller nylon som er spent opp på en ramme. Duken prepareres slik at den får åpne og tette partier. Den kan settes inn med en lysømfindlig gelatin som herdes i sterkt lys, ofte bruker man da et fotografisk materiale for å prege silkeduken, eller man kan tette til partier ved å påføre lim, lakk, sjablonger eller plastfilm. Det er kun de åpne partiene som slipper trykkfargen gjennom. Silketrykket gir tette og jevne fargeflater. Mange kjenner trykkemetoden fra popkunsten, der Andy Warhol var blant de mest kjente eksponentene. I Norge var det særlig GRAS-gruppen, ved blant andre Per Kleiva, som tok i bruk teknikken på 70-tallet.

Se eksempler på silketrykk.

Trykksverte - Fra Niels Borch Jensens verksted i København.
Trykksverte til litografi.
Silketrykkramme. Laget av Lars Teigum.

Andre teknikker

MONOTYPI – skiller seg fra annen grafikk ved at man lager et enkelt trykk fra platen. Grafikken kjennetegnes ellers ved at man kan lage flere trykk fra en og samme plate. Trykket blir fremstilt ved at man ved hjelp av pensel, valse eller gummispatel eller en kombinasjon av disse påfører trykkfarge på platen. Deretter kan kunstneren tegne eller manipulere svertelaget før platen trykkes. Det lar seg kun gjøre å lage ett trykk. Se eksempler på monotypi.

BLINDTRYKK – platen trykkes uten farge på fuktig papir, slik at kun relieffet av platen blir preget inn i papiret. Se eksempler på blindtrykk.

BLANDET TEKNIKK – avtrykk der to eller flere ulike metoder benyttes i samme avtrykk.

DIGITALGRAFIKK gjør seg stadig mer gjeldende. Fotoprogrammer eller tegneprogrammer brukes direkte for å lage datagenererte bilder, eller kunstneren kan bearbeide fotografier. Datafilen blir da å anse for trykkplaten. Bildet kan skrives ut på ulike typer papir og materialer. Det benyttes blekk og papir som er spesialtilpasset for kunstproduksjon og som holder høy kvalitet. Mange kunstnere kombinerer digitalgrafikk med klassiske teknikker. Se eksempler på digitalgrafikk.

Original eller reproduksjon

Reproduksjon betyr at produktet er produsert etter en original. Hensikten med reproduksjoner var opprinnelig å spre kunnskapen om originalkunst til mennesker som selv ikke hadde mulighet til å se det originale kunstverket. I dagens kommersielle kunstmarked gjør nye avanserte printere og trykkemedier det mulig å skape illusjonen av et originalt kunstverk, selv om det dreier seg om en skanning eller avfotografering av et allerede eksisterende kunstverk. Noen aktører påfører signatur, opplagsangivelse og obskure tekniske betegnelser for å skjule for kunden at det dreier seg om en reproduksjon etter f.eks. et maleri eller en pastell. Noen velger også å håndkolorere reproduksjoner og selge bildene som originalkunst. Siden kunnskapen hos publikum om distinksjonene er høyst varierende, oppstår muligheten for uærlige aktører til å tjene penger i et marked som egentlig tilhører billedkunstnerne. Foreningen Norske Grafikere ønsker å motarbeide denne utviklingen i kunstmarkedet.

En reproduksjon er et grafisk trykk som gjengir den egentlige originalen. Å endre størrelsen og fargene endrer ikke at det er en reproduksjon, men her er det gråsoner. Endrer man det slik at det løsriver seg fra originalen og får sitt eget kunstneriske uttrykk kan det havne innenfor begrepet originalgrafikk.

Det bildet du har foran deg er et kunstgrafisk verk dersom kunstneren har utformet trykkematerialet i en kunstnerisk hensikt, og tatt avtrykk av det. Dersom kunstneren eller andre har reprodusert et allerede eksisterende kunstverk, er det en reproduksjon. Dette gjelder selv om det er tilført elementer eller farger i bildet i ettertid. Dersom bildet i hovedsak består av reproduserte elementer, og endringene som er gjort har en kommersiell og ikke en kunstnerisk hensikt, vil bildet være en reproduksjon. En eventuell kjøper av et slikt bilde som ikke har fått opplyst dette, vil i følge norsk lov være berettiget til heving av kjøpet.

Se også: www.norske-grafikere.no/norske-grafikere/etiske-retningslinjer-for-originalgrafikk