Original eller reproduksjon

Reproduksjon er et opptrykk av et eksisterende kunstverk. Originalgrafikk er ikke en kopi av noe, men et avtrykk av en plate, sten, duk eller datafil der kunstneren har laget et kunstverk. Kunstneren kan velge å trykke bare ett eksemplar eller trykke et opplag, hvert eksemplar i opplaget regnes da som en original.

Nye avanserte printere og fotomekaniske trykketeknikker gjør det mulig å skape illusjonen av et originalt kunstverk, selv om det dreier seg om en skanning eller avfotografering av et allerede eksisterende verk. Enkelte aktører i det kommersielle kunstmarkedet påfører signatur, opplagsangivelse og tekniske betegnelser og publikum kan lures til å kjøpe reproduksjoner i den tro at det er originalgrafikk.

En reproduksjon er altså et trykk som gjengir en original, for eksempel et maleri, en tegning eller et annet grafisk blad. En reproduksjon skiller seg derfor vesentlig fra originalgrafikk, og skal ikke signeres eller nummereres, men bør påføres informasjon om originalverket. Å endre størrelsen og fargene eller tilføre håndkolorerte elementer endrer ikke at det er en reproduksjon, men her er det gråsoner. Endrer man det slik at det løsriver seg fra originalen og får sitt eget kunstneriske uttrykk kan det havne innenfor begrepet originalgrafikk.

Hvorfor er dette viktig?

Kunstnernes rettigheter
Skillet mellom reproduksjon og originalgrafikk er en fagpolitisk sak for kunstnere over hele verden og begrenser seg ikke til Norske Grafikere. På samme måte som fotografer har kjempet frem en forståelse for fotografiet som kunstform, har grafikere kjempet frem ideen om at grafiske medium er en egen kunstform når kunstneren arbeider direkte med mediet og skaper nye motiver og uttrykk i det. Det er dette vi i dag kaller original- eller kunstgrafikk.

Begrensede opplag, merking og formidling har vært viktige verktøy i denne kampen, og både kunstnere, gallerister og institusjoner har vært enige om fordelene ved å skille mellom reproduksjon og originalgrafikk. Derfor er våre retningslinjer for originalgrafikk ikke bare ment for organisasjonens medlemmer, men må sees som retningslinjer for hele kunstfeltet. Vi ønsker at kunstnere som arbeider med grafiske medium som uttrykksform skal definere grafikkfeltet, ikke aktører med sterke kommersielle motiver.

Anseelsen og dermed prisnivået på originalgrafikk er det i dag mange i kunstmarkedet som snylter på, ved å presentere og merke reproduksjoner som grafiske kunstverk. Dette bryter ned forståelsen av grafikk som kunstform i offentligheten og underminerer kunstnernes rettigheter og økonomi. Det er selvsagt noen kunstnere som profitterer på dette markedet, men da på bekostning av alle kunstnere som jobber med originalgrafikk og galleriene de samarbeider med.

Svindel
Norske Grafikere har sett eksempler der aktører, uten kunstnerens godkjennelse og ofte posthumt, trykker nye opplag av utsolgte verk eller originaler. Det finnes også eksempler på kunstnere som lager reproduksjoner av sine malerier eller en tegninger og som selger disse som originalgrafikk. Siden kunnskapen hos publikum om distinksjonene er høyst varierende, oppstår muligheten for uærlige aktører til å tjene penger i et marked som egentlig tilhører billedkunstnerne og på bekostning av kunstkjøperne.

Dersom et trykk i hovedsak består av reproduserte elementer, og endringene som er gjort har en kommersiell og ikke en kunstnerisk hensikt, vil det være en reproduksjon.

Merverdiavgift
Et annet viktig problem med reproduksjoner er at de ikke defineres som kunstverk av skattemyndighetene, noe de heller ikke er. Dette gjør plakater og andre reproduksjoner til momspliktige salgsvarer. Det har vært flere saker i Norge knyttet til dette. Norske Grafikere har kontaktet skatteetaten for en avklaring, de viser til skatteloven:

Med kunstverk menes originale grafiske arbeider, herunder stikk, trykk, litografier, mv., signert og nummerert i et antall begrenset oppad til 300 stk., jf. merverdiavgiftsforskriften § 1-3-2 første ledd bokstav b.
Siden reproduksjoner ikke vil være originaler, vil det derfor ikke oppfylle kravet til kunst. Det skal derfor beregnes utgående merverdiavgift ved salg av reproduksjoner, jf. merverdiavgiftsloven § 3-1 første ledd.

Både utsalgssteder og eventuelle kunstnere er altså momspliktige for salg av reproduksjoner, noe som ytterligere styrker vår anbefaling om at reproduksjoner merkes og kategoriseres for å legge til rette for fordelingen mellom momspliktige og momsfritatte salg.

Om signering og merking av grafikk

Opplag / antall trykk i en serie varierer veldig. Norske Grafikere har ikke satt noen øvre grense i våre retningslinjer for opplag på originalgrafikk da dette er veldig individuelt. En huskeregel er at mindre opplag er mer eksklusive. Vi forholder oss imidlertid til Merverdiavgiftsforskriften der det er en øvre begrensning på 300 eksemplarer om opplaget skal gå innenfor kunstgrafikk, eller originalgrafikk som Norske Grafikere kaller det.

Signert og nummerert betyr ikke alltid at det er originalgrafikk. Spør oss hvis du er i tvil.

Høytrykk

Tresnitt, trestikk og linosnitt regnes som høytrykk. Alt som skal være hvitt i det ferdige trykket skjæres bort og selve motivet blir stående igjen i opphøyet relieff. Potettrykk og gummistempler er eksempler på høytrykk brukt i sin enkleste form.

Trykksverten blir påført med valse slik at fargen legger seg kun på de høyeste nivåene av trykkplaten. Et papir plasseres på platen som så kjøres gjennom en trykkpresse. Man kan også trykke for hånd ved å gni med baksiden av en skje over papiret slik at bildet blir overført til papiret.

Vanligvis benytter man én plate for hver farge som skal inngå i bildet, dersom man ikke gjør som Edvard Munch: Han sagde opp platen med løvsag slik at de ulike elementene av platen kunne valses inn med forskjellige farger, før de ble satt sammen igjen og trykket. Metoden har blitt kalt puslespill-teknikken.

Tresnittet er den eldste av alle grafiske teknikker. Noen av de eldste formene for tresnitt er treblokker som er skåret ut, satt inn med farge og brukt for å lage mønster eller border på tekstiler. Tresnitt ble benyttet i boktrykkerkunstens barndom fordi den kunne enkelt kombineres med tekst. I xylografi eller trestikk blir motivet skåret inn i plater som er laget av endeved, i motsetning til vanlig kryssfiner der platen er laget av langved. Plater av endeved er hardere og har en mer homogen tekstur og tillater derfor større presisjon eller finere detaljer i motivene.

I våre dager brukes helst plater av kryssfiner, som gir større stabilitet enn en tynn plate av helved. Avhengig av hvilken tresort vil trestrukturen i platen spille med i bildet. Plater av furupanel har en tydeligere årringer enn for eksempel bjørk som er jevnere i veden.

I Norge har vi lange og rike tradisjoner innen tresnitt. Spesielt etter krigen da det kunne være vanskelig med både midler og materialer var det mange billedkunstnere som utviklet et beundringsverdig mesterskap innen teknikken. Treplater er forholdsvis enkelt å skaffe tilveie, det kreves heller ikke mye utstyr for å lage og trykke tresnitt.

Man kan også bruke plater av linoleum og lage linosnitt. Her benyttes samme redskap og fremgangsmåte som for tresnitt, men spinklere spesialverktøy kan også benyttes. Linoleum er mykt og smidig, og yter ikke verktøyet så stor motstand som tre, og man kan skjære fritt og spontant i alle retninger. Linosnitt gir gjerne tettere og jevnere farge i billedflaten.

Se eksempler på linosnitt.

Japansk tresnitt baserer seg også på bruken av flere plater med den forskjellen at det benyttes vannbaserte farger som brukes omtrent som akvarellfarger. Trykkingen gjøres for hånd med et håndholdt redskap som gnis mot papiret. Papirets egenskaper er viktig når man bruker vannbaserte farger, så til denne typen tresnitt brukes tynne japanpapir. Det japanske tresnittet hadde stor innflytelse på europeisk kunst på 1800-tallet.

Se eksempler på tresnitt.

Dyptrykk

Man skiller gjerne mellom direkte (mekaniske) og indirekte (kjemiske) teknikker. Til de direkte hører gravyr, koldnål og mezzotint. Til de indirekte hører alle de ulike etsemetodene: streketsning/hardgrunn, mykgrunn, akvatint, flatbiting samt fotobaserte dyptrykksteknikker.

Linjer og spor blir risset eller etset inn i en metallplate. Når platen er ferdig bearbeidet blir den satt inn med trykksverte slik at sverten dekker hele platen, deretter fjernes overflødig sverte – man slår av platen – slik at fargen bare blir liggende igjen i fordypningene. Et fuktig papir legges på platen som så blir kjørt gjennom en trykkpresse med svært stort press, og bildet blir overført til papiret. Karakteristisk for dyptrykk er det tydelige preget i papiret etter kanten av trykkplaten – plateranden.

I kobberstikk benyttes gravstikler i forskjellige profiler og finhetsgrader. Verktøyet graverer linjene ned i kobberplaten og pløyer opp metallet i fine spon som fjernes. Det som er mest karakteristisk ved kobberstikk er strekens distinkte klarhet. Teknikken muliggjør de tynneste linjer og fineste detaljer.

I første omgang kan koldnål virke som den enkleste av dyptrykksteknikkene. Linjene risses ned i en metalplate med et spisst instrument av stål som holdes og brukes nærmest som en blyant. Stålnålen pløyer metallet opp som en liten plogfure og etterlater rader på hver side av linjen. Det som kjennetegner koldnålsraderinger er de myke, nesten lodne linjene. Teknikken er meget krevende. En koldnålsgrafiker bør ha god øvelse og en følsom hånd.

I mezzotint bearbeides platen på kryss og tvers av et verktøy med en buet, tannet egg – rokkeren eller mezzotint-vuggen. Rokkeren vugges frem og tilbake slik at hele platen til slutt får en ru overflate, tett i tett med ørsmå hull med grader. Hvis man tok et prøvetrykk i dette stadiet ville billedflaten bli jevnt fløyelsaktig sort. Deretter arbeides motivet fram ved å jevne ut ruheten ved bruk av skavjern og polerstål slik at motivet framstår med sine lysere valører mot den sorte bunnen. Mezzotintet gir fine overganger fra mørkt til lys.

Se eksempler på kobberstikk, koldnål og mezzotint.

Det finnes flere ulike etseteknikker, men hovedprinsippet for dem alle går ut på at metallplaten er dekket av et syrebestandig materiale som man kan risse i, eller på annen måte lage spor i, slik at platen blir blottlagt der syren skal angripe. Under etseprosessen må baksiden av platen beskyttes med tape eller spritlakk. Tidligere var saltpetersyre mye brukt. Salpetersyren arbeider hurtig, men siden den er forbundet med en helserisiko har den i stor grad blitt vraket til fordel for jernklorid.

Streketsning / hardgrunn er den de enkleste av de kjemiske teknikkene. Billedsiden bestrykes med etsegrunn – som oftest en blanding av voks, harpiks og asfalt. Når etsegrunnen er tørr, kan tegningen risses ned i denne slik at metallet blir liggende udekket. Platen legges så i et syrebad for at linjene skal etses inn i metallet. Flatbiting er en etseteknikk hvor store felt av trykkplaten blir etset bort, ikke bare tynne streker. Platen får et relieffpreg.

I mykgrunn benyttes en etsegrunn som på grunn av fettinnholdet ikke herder helt, og som derfor er svært ømfintlig for trykk. Platen varmes opp og når den er tilstrekkelig varm påføres etsegrunnen med valse eller en dabb. Kunstneren kan nå bruke ulike framgangsmåter: presse ulike typer materialer, som tekstiler, fuglefjær, deler av planter eller annet mot platen, eller legge et mykt papir over den og tegne på det. Materialene som presses mot mykgrunnsvoksen vil løfte bort voksen og avdekke platen slik at etsebadet kan komme til og tære fordypninger.

Mykgrunn byr på rike muligheter for valører og teksturer alt etter hva som presses ned i den.

I akvatintetsning begynner man prosessen med å drysse et tynt lag med harpikspulver på platen, deretter blir harpiksen smeltet fast til platen ved hjelp av varme eller gassflamme. Harpiks-kornene danner et beskyttende raster på platen. De områdene av platen som kunstneren ønsker å beholde hvite dekkes til med etsegrunn før platen legges i etsebadet. Deretter kan man steg for steg oppnå et helt register med valører i det man stadig dekker til nye områder av platen før neste etsebad. Lang etsetid gir dype valører.

Helsevennlig eller Non-Toxic etsemetoder.
I de senere årene har det kommet mange akryl-baserte etsegrunner. De finnes i flytende form, til å helle over platen, eller i fast form, slik at de kan valses på platen – mykgrunn i akryl. Disse etsegrunnene er vannløselige før de herder, hvilket tillater at man kan male og lage utvaskinger i etsegrunnen før den er herdet. Fordelen med de akrylbaserte etsegrunnene er at de løser seg opp i sodavann, og man slipper dermed omgang med en del løsemidler som ellers er nødvendige for å rengjøre platene når man benytter tradisjonelle etsegrunner som stort sett inneholder mye tjære. De forskjellige etsegrunner og hvordan de er påført platen vil alle påvirke det endelige resultatet.

Se eksempler på etsning.

Man kan også lage fotobaserte dyptrykk med fotopolymer eller fotogravyr. Begge teknikkene baserer seg på det samme prinsippet: en lysfølsom film blir overført til trykkplaten, platen blir belyst med en UV-lampe gjennom en transparent med motivet på. Videre blir motivet fremkalt i vann og den lysfølsomme filmen blir ytterligere herdet under UV-lys. Fotoplymerplaten kan nå trykkes som et vanlig dyptrykk. I fotgravyret blir platen etset før den kan trykkes.

Se eksempler på fotopolymer og fotogravyr.

Blant dyptrykksteknikkene regnes også collografi og karborundum siden plater fremstilt innen disse teknikkene oftest trykkes som tradisjonelle dyptrykksplater. Collografier kan imidlertid også trykkes som høytrykk eller som begge deler, dvs. med en overvalsning – gjerne med en annen farge – etter en dyptrykks-innfarging.

I collografiet bygges platen opp med lim, lakk eller sparkel, det brukes gjerne papplater.

For å lage et karborundum benytter man seg også av lim eller lakk som er iblandet karborundumpulver – et fint slipepulver. Denne blandingen males på platen og tørkes eller herdes før platen kan svertes inn og trykkes. Man kan lage ulike strukturer og overfater ved å variere mengden karborundum i blandingen.

Se eksempler på collografi og karborundum.

Plantrykk

Litografi og silketrykk er eksempler på plantrykk.

Plantrykk vil si at det ikke er noen forhøyninger eller fordypninger i trykkplaten. De hvite og de innfargede partiene ligger på samme nivå.

Andre teknikker

MONOTYPI – skiller seg fra annen grafikk ved at man lager et enkelt trykk fra platen. Grafikken kjennetegnes ellers ved at man kan lage flere trykk fra en og samme plate. Trykket blir fremstilt ved at man ved hjelp av pensel, valse eller gummispatel eller en kombinasjon av disse påfører trykkfarge på platen. Deretter kan kunstneren tegne eller manipulere svertelaget før platen trykkes. Det lar seg kun gjøre å lage ett trykk. Se eksempler på monotypi.

BLINDTRYKK – platen trykkes uten farge på fuktig papir, slik at kun relieffet av platen blir preget inn i papiret. Se eksempler på blindtrykk.

BLANDET TEKNIKK – avtrykk der to eller flere ulike metoder benyttes i samme avtrykk.

DIGITALGRAFIKK gjør seg stadig mer gjeldende. Fotoprogrammer eller tegneprogrammer brukes direkte for å lage datagenererte bilder, eller kunstneren kan bearbeide fotografier. Datafilen blir da å anse for trykkplaten. Bildet kan skrives ut på ulike typer papir og materialer. Det benyttes blekk og papir som er spesialtilpasset for kunstproduksjon og som holder høy kvalitet. Mange kunstnere kombinerer digitalgrafikk med klassiske teknikker. Se eksempler på digitalgrafikk.