BOKLUBBENS MESTERMØTER
Håkon Bleken og Kjell Askildsen
Thomas F´s siste nedtegnelser til almenheten
av Kjell Askildsen – Bilder av Håkon Bleken
Originalillustrasjonene til Håkon Bleken vises i Galleri Norske Grafikere 26. april til 6. mai 2007
Kjell Askildsen og Håkon Bleken intervjuet av Jan Zahl, journalist og forfatter
– Vi har faktisk aldri møttes før i dag, humrer Håkon Bleken. Han og Kjell Askildsen har akkurat sett prøvetrykket av Thomas F. Boka, som inneholder de to novellene om Carl Lange og Thomas F, ble opprinnelig gitt ut i 1983. I fjor ble den av Dagbladet kåret til den beste norske bokutgivelsen de siste 25 årene. Nå er den først ute i Bokklubbens nye serie Mestermøter, der fremragende skrivekunst møter like fremragende billedkunst.
– Jeg har praktisk talt ingen erfaring med illustrasjoner til tekstene mine. Men jeg har jo vært heldig nå, sier Askildsen. Etter å ha sett Blekens illustrasjoner til Thomas F. føler han seg lettet:
– Det var ingen tydeliggjøring av teksten. Tegningene var på en veldig fin måte supplerende. Teksten står uten innblanding, og så blar du om og får tilført en ekstra dimensjon.
Mann for de store anledninger
Det er ikke første gang Bleken løfter penselen i møte med en litterær tekst. Bleken har illustrert Knut Hamsun, Arne Garborg, Karen Blixen og Kjartan Fløgstad – bare for å nevne noen. Men hvordan han jobber med illustrasjonene, kommer helt an på teksten.
– Jeg jobber forskjellig alt etter hvilken bok det er, sier Bleken. Det første spørsmålet som meldte seg i møte med Thomas F., var om han skulle bruke farger eller ei.
– Jeg kom raskt til at farger ville være feil. Bokens karakter er så renskåret at farger bare ville forstyrre. Sort-hvitt er mest asketisk. De minste virkemidlene gir ofte det sterkeste uttrykket. Både Askildsen og Bleken er opptatt av at det de leverer skal være åpent, ikke ferdig tygd og forklart.
– Jeg ville ikke overlatt mine tekster til hvem som helst for å få dem illustrert. Samtidig mener jeg at tekstene mine, kanskje særlig mine senere noveller, er veldig greie å illustrere. Jeg gjør det nemlig ikke selv. Jeg møblerer aldri et rom for leseren. Jeg forteller aldri hvordan noen ser ut – om ikke vedkommende har en skavank som influerer på hans psyke. Jeg forteller altså ikke så mye at min tegning, som forfatter, kommer i veien for leserens egen møblering av rommet. Håkons illustrasjoner er så gode, nettopp fordi heller ikke de er noe svar på hvordan ting er, sier Askildsen. Selv synes Bleken illustrasjoner uhyre sjelden beriker bøker.
– Tvert imot ødelegger de dem ofte, fordi leseren blir ledet i feil retning. Skal jeg tillate meg å si det, mener jeg at illustrasjonene til Kjells bok er noe av det bedre jeg har gjort, nettopp fordi jeg greide å gi dem et bestemt uttrykk – samtidig som de er åpne. Jeg har hele tiden vært veldig bevisst på rekkefølgen: Kjell og boka kommer først. Mine illustrasjoner skal stå til teksten.
Jo vanskeligere, jo bedre
Hva tenkte Askildsen da boka hans ble kåret til den beste norske utgivelsen de siste 25 årene?
– Det opplagte svaret er at jeg ble glad. Det andre svaret er: “Ja, ja. De som har valgt er litt gammeldagse i synet på litteratur.” For jeg synes jo at jeg har skrevet bedre bøker senere.
– Hvilken bok holder du selv for din beste?
– De to siste, i hvert fall. De er bedre, men vanskeligere. Kanskje nettopp fordi jeg der rendyrker dette med ikke å fortelle noe om personene, utenom hva de gjør. Og av og til hva de tenker.
Askildsen mener at Thomas F. til ham å være er en burlesk bok, som dermed har et større nedslagsfelt. Men selv om han er kjent for sin knappe, renskårne stil, vil han ha seg frabedt å bli kalt “minimalist”
– Det er sludder å overføre et uttrykk fra ett kunstområde til et annet, fra kunst til litteratur. Men sånn er nå det. Sånn er filologien.
Thomas F. har kommet til en erkjennelse av at livet er meningsløst. Den erkjennelsen nådde også hans forfatter, for lenge siden.
– Du har ikke endret mening med årene?
– Nei. Filosofisk sett er det opplagt at livet er meningsløst. Men det betyr ikke at man ikke kan ha det godt mens man lever. Jeg vil gjerne ha det godt, og jeg vil gjerne at andre skal ha det godt. Men det er som en eller annen sa i en av novellene mine: Vi er som piler skutt ut av mors liv, piler som ender på en kirkegård. Hvordan vi har hatt det i mellomtiden spiller ingen rolle da.