Kjell Nupen. Foto: Nicolai Prebensen
Kjell Nupen
2.februar – 26. februar 2012
orsdag 2. februar kl. 18.00 åpner Kjell Nupens utstilling med nye grafiske arbeider. Utstillingen åpnes av Kåre Valebrokk.
Det er 20 år siden sist en så omfattende grafikkutstilling med Nupen har funnet sted i Oslo. Kunstneren vil hovedsakelig vise dyptrykk i store formater, for eksempel har Hjemsted / nature morte et format på 99 x 133 cm. De fleste arbeidene er av nyere dato, og har ikke blitt vist før.
Kjell Nupen har mottatt mange høythengende priser for sine grafiske trykk. Sitt internasjonale gjennombrudd fikk han på den 2. Grafikkbiennalen i Baden-Baden i 1981. Han ble innkjøpt av Museet for samtidskunst etter at han deltok på Ungdomsbiennalen i Paris året etter. Siden har han hatt en rekke separat- og kollektivutstillinger både nasjonalt og internasjonalt.
Nupen er opptatt av den grafiske fremstillingsprosessen, arbeidet med platene, trykkingen og samarbeidet med håndverkerne som fascinerer ham. Som grafiker arbeider han for det meste litografi og dyptrykk. Nupen regner seg først og fremst som maler og grafiker, men har også laget glassmalerier, skulpturer og installasjoner. I tillegg har han hatt flere betydelige utsmykkingsoppdrag.
Materielt minne
– Kjell Nupen, Henri Bergson, og grafikkens teknologi
av Tomas Bjerke Holen
Kjell Nupen har blitt en sentral og anerkjent skikkelse i norsk kunstliv i løpet av de siste 30 årene. Det har derfor, naturlig nok, blitt skrevet en god del om hans kunstnerskap, blant annet i den meget detaljrike biografien Kjell Nupen av Gunnar Danbolt mfl., som ble gitt ut i fjor. Dette essayet presenter derimot et litt annet blikk på Nupens visuelle verden. I sammenheng med utstillingen på Galleri Norske Grafikere kan det være relevant å se litt mer avgrenset på nettopp hvordan grafiske teknikker og virkemidler kan forsås i Nupens kunstnerskap.
Kjell Nupen arbeider i en rekke materialer og medier (maleri, grafikk, glass, skulptur m.m.), men grafikken ble tidlig et av hans kjerneområder. Han tar også i bruk en rekke forskjellige grafiske former og teknikker i sitt arbeid. Samtidig er det tydelig at vi her snakker om et gjennomarbeidet kunstnerskap på tvers av kunstformer. I både malerier og grafiske arbeid finner vi en repeterende tematikk og et gjenkjennelig billedspråk. En kontemplativ tilnærming synes å kretse rundt temaer som sted, tilhørighet, og minner. I mange av bildene finner vi igjen lignende motiver: havet, kystlandskapet, svevende ørner, den ensomme kirken. Figurer som er, om jeg ikke tar helt feil, viktige motiver fra kunstnerens eget levde liv. Nupens fargepalett går også igjen, ofte med i valører av dype blåtoner, den såkalte “Nupenblå”. Med en viss impresjonisk fremgangsmåte blir altså farger og figurer gjengitt i Nupens bilder, for dermed stadig å bli reetablert i skiftende abstrakte formlandskap.
Med et litt overordnet blikk kan man plukke opp en slags spenning i Nupens bilder: på den ene siden presenterer hvert bilde en ny og unik visuell opplevelse, på den andre siden benyttes aktivt en kunstnerisk strategi basert på repetisjoner av figurer og formspråk. En Nupen-utstilling kan derfor arte seg som en meditativ opplevelse, der repetisjoner og visuelle forskyvninger danner det visuelle språket. I det hele tatt kan det ligne på en form for erindring, der sanseinntrykk og minner i hvert bilde blir tatt fra hverandre og satt sammen igjen, i nye, fargerike konstellasjoner.
Den minneeffekten vi finner i disse bildene har dermed en noe filosofisk karakter. Den franske filosofen Henri Bergson lanserte mot slutten av det 19. århundre en innflytelsesrik filosofi om minner og persepsjon. I sitt hovedverk Matière et mémoire (Materie og minne) (1896), tok Bergson opplevelsen av vår egen kropp som utgangspunkt. For Bergson syntes kroppen å være en kontaktflate mellom to verdener: en verden av persepsjoner og sanseinntrykk på den ene siden, og en verden av refleksjon og minner på den andre. I ethvert øyeblikk av nåtid, settes begge disse to verdenene sammen og farger hverandre. Opplevelsen av eksistens er derfor på en og samme tid både nye inntrykk, og refleksjoner av tidligere opplevelser. Slik sett er det likheter her med Nupens bruk av en repeterende motivkrets og formspråk.
Dog, denne type estetisk strategi er så klart ikke utelukkende knyttet til grafikken. For Kjell Nupen går dette formspråket igjen i mye av hans kunstnerskap. Bergsons teori har på sin side blitt applisert på en mengde kunstarter og kunstopplevelser. For eksempel ble teoriene hans brukt for å forstå avbrekninger i tid og perspektiv hos Cézanne og hos kubistene. I senere tid har hans tenkning kastet nytt lys over videokunst og interaktiv mediekunst. Lesningene av Bergson har i moderne tid særlig blitt forsterket av filosofen Gilles Deleuze’ fortolkning. Her blir Bergsons teori om minne forstått som fundamentalt “ikke-psykologisk”. Med andre ord, et konsept om et ontologisk minne som ikke så mye eksisterer på et individplan, men snarere i verden og i materialiteter. Et kunstverk kan derfor være en type objekt som innehar en egen minnekarakter, som ikke i nødvendigvis er bundet av betrakterens egne erfaringer.
Med denne innfallsvinkelen får grafikken som medium en viss kritisk kraft. For grafikken er, i motsetning til en del andre kunstarter, ikke bare en visuell uttrykksmåte, men også en minneteknologi. Trykkpressen, litosteinen, metallplaten – de innehar en materiell hukommelse, og gjør dermed reproduksjon mulig. Dette betyr både at grafikeren kan arbeide med bildet lagvis og prosessuelt, men også at grafikken kan masseproduseres. I dette ligger grafikkens paradoks: en kunstart som både er håndlagd, der hvert bilde blir manuelt behandlet, men som samtidig tar form som et serieprodusert objekt. Dette gir grafikken en viss politisk kraft: når grafikken beveger seg langs med de industrielle produksjonsformene som strukturerer den verden vi lever i, har den en kritisk mulighet for å reflektere over nettopp disse strukturene.
Både i Kjell Nupens kunstneriske formspråk, og i hans bruk av grafikkmediet, kan vi se konturene av slike politiske eller filosofiske spørsmål. Men mest av alt viser disse grafiske arbeidene veien mot det stillferdige rommet som kanskje i det hele tatt gjør denne refleksjonen mulig.
