Marianne Heske: La poupée aux pensées trop dangereuses / Dukken med for farlige tanker. Litografi, 1974. Motiv: 37,5 x 34 cm
Marianne Heske
La poupée aux pensées trop dangereuses
Dukken med for farlige tanker
19. november – 19. desember
Norske Grafikere har gleden over å presentere et utvalg grafiske trykk av Marianne Heske fra 1970-tallet. Det velkjente dukkehodet til Heske spiller hovedrollen i de utstilte trykkene, og er satt i scene på en måte som viser til universelle og tidløse problematikker knyttet til identitet, individualitet og vår plass i samfunnet.
Dukkehodet har spilt en sentral rolle i Heskes kunstnerskap helt siden hun snublet over en kasse fylt til randen av dem på et loppemarked øst i sin daværende hjemby Paris i 1971. I dette masseproduserte objektet, som er både beskjedent av størrelse og utdatert i den forstand at det stammer fra 1920-tallet, fant nemlig Heske et tidløst symbol for selve mennesket. Eller som hun selv beskriver det i sin publiserte notatbok fra 1970-årene: «Det er et materielt medium til å belyse mellommenneskelige forhold». Og når Heske belyser de mellommenneskelige forhold er det med et kritisk blikk der det estetiske fungerer som en understrekende faktor.
I trykket det refereres til i utstillingstittelen, La poupée aux pensées trop dangereuses/Dukken med for farlige tanker, finner vi dukkehodet stengt inne i et gullbur sammen med en sommerfugl som prøver å flykte ut av det. Hva er de for farlige tankene? Tanken om mennesket som ufritt i møte med samfunnets normer og konvensjoner er en tematikk som preger Heskes kunstnerskap i stor grad. Mange av de utstilte verkene peker på vårt iboende behov for å definere og katalogisere oss selv og våre medmennesker på en måte som kan gå på bekostning av både personlig individualitet og et heterogent samfunn. Flere av verkene tar opp det moderne menneskets pregløshet på tittelnivå, som Peut-on tuer quelqu’un qui est déjà mort? – kan man drepe en som allerede er død?
Gjennom sin karriere har Heske uttrykt seg kunstnerisk gjennom både video, foto, skulptur, installasjon og performance, og mediet hun velger tjener alltid en funksjon. Dukkehodet finnes i alle de overnevnte mediene, men det er som grafiker Heske har skapt noen av de mest interessante dukkehodeverkene. Mulighetene som ligger i grafikken til å lage store opplag av et og samme verk, attpåtil produsert mekanisk, understreker på en ypperlig måte det anonyme og masseproduserte ved dukkehodet – og menneskets natur. Dette kommer spesielt til syne i verk som In Focus, The Faceless Face of the Masses og Manscape, som har til felles å presentere store horder av identisk utseende dukkehoder som stirrer uttrykksløst mot oss. Individene blir umulige å skille ut fra massen og blir til et dystopisk bilde av flokkmentalitet i sin ytterste konsekvens.