Ola Jonsrud
The Meek Shall Inherit The Earth
Tresnitt på lerret
9. august – 2. september 2012

 

Galleri Norske Grafikere har gleden av å presentere Ola Jonsruds første utstilling «The Meek Shall Inherit The Earth».

Gjennom store tresnitt tar Jonsrud oss med på en visuell, apokalyptisk reise i sort-hvitt med referanser til nyreligiøsitet, konspirasjonsteorier og dommedagsprofetier. I kombinasjon av et repeterende, geometrisk formspråk og science fiction-orienterte motiver skaper han en suggererende fusjon mellom humor og andektighet.

Ola Jonsrud er født i 1982 og har mastergrad fra Kunsthøgskolen i Oslo 2010. Han har allerede gjort seg bemerket med sine arbeideer og ble innkjøpt av Nasjonalmuseet i 2011. Tidligere i år mottok han Grafikerens hovedstipend fra Norske Grafikeres Fond, i tillegg til utstillingsstipend fra Norsk Kulturråd og etableringsstipend fra Oslo Kommune.

 

Produksjonen av en apokalypse
– Tomas Bjerke Holen

Med «The Meek Shall Inherit the Earth» presenterer Ola Jonsrud sin første utstilling på Norske Grafikere. Han gikk ut av mastergradstudiet på kunsthøgskolen i Oslo i 2010, og har etter det deltatt i en rekke utstillinger, samt blitt kjøpt inn til Nasjonalmuseets samling.

Som mange andre grafikere jobber Jonsrud med forskjellige teknikker og materialer, bl.a. tegning, tresnitt, etsning og digitalprint, men i hans kunstnerskap er det linjer å spore på tvers av teknikkene. Særlig synes det å være visse subkulturelle impulser i hans billedspråk, enten det ligger i en strek som kunne være hentet fra tegneserien eller gatekunsten, eller tematikk som tar opp i seg impulser fra cyberpunk og science fiction. En variant av denne subteksten gjør seg synlig i «The Meek Shall Inherit the Earth». Inspirert av nyreligiøse teorier og dommedagsprofetier har Jonsrud lagd en serie med tresnitt i sort og hvitt. De tar for seg en slags kultisk ikonografi bestående av skjeletter, romvesener, symboler og apokalyptiske scenarioer. Trykkene har en repeterende og suggererende form: tydelige figurer mot mønstrede bakgrunner.

Slikt sett beveger denne serien med bilder seg langs den flytende grensen mellom utstilling og installasjon. For ikke bare er det en ganske klar stilistisk og innholdmessig synergieffekt disse bildene imellom, men i likhet med det som ofte forbindes med en installasjon ser Jonsruds utstilling ut til å være åsted for en spesielt produktiv og ganske spesifikk sosial historiefortelling: et spill med et religiøst formspråk som arbeider, ofte med en noe humoristisk tone, med tro, tvil, håp, fortvilelse og overbevisning. Ikke bare blir galleriet derfor gjort om til et slags kvasi-tempel, men utstillingen iverksetter også en rekke tanker om hvordan bildene knytter seg an til ideologi og identitet.

I tillegg gir bruken av grafikkmediet et slikt spill med ideologisk tenkning en interessant materiell underbygning. For disse trykkene danner ikke bare utstillingen som sådan, men er også, pga. grafikkens særegne muligheter for masseproduksjon, også et utsnitt av en større materielt produsert virkelighet. Med andre ord kan utstillingen være en mulighet for å snakke om produksjon i vid forstand (både sosial og materiell), og hvor det kan føre oss.

Et mer teoretisk apparat for å snakke om dette har sitt utspring hos de franske tenkerne Felix Guattari og Gilles Deleuze. I deres innflytelsesrike bok L’Anti-Oedipe (Anti-Ødipus) fra 1972 gjør de et forsøk på å befri ideen om begjæret fra psykoanalysens ødipale trekant. Isteden prøver de å rekonfigurere det som en generell og utvidet produktiv prosess – som mest kritisk viser seg i den manipulasjon av begjær som finner sted i moderne kapitalisme. I dette senarioet tenkes begjær som en uendelig rekke «maskinelle» prosesser som dynamisk kobler seg i hverandre og river seg fra hverandre i en evig produktiv tilblivelse. Det er også denne teorien Deleuze og Guattari prøver i deres neste bok, Mille Plateaux (Tusen platåer) (1980), å utvikle til en vitalistisk motstandsmodell som fullt ut internaliserer kapitalismens evige krav om vekst.  Den eneste måten å yte effektiv motstad er å konstruere «abstrakte maskiner», midler til å utvikle seg raskere en kapitalismen selv.

Men en slik tenkning må skifte kurs noe i møte med Jonsruds utstilling, for det er ikke jakten på nye mulighet, men snarere den mørke overbevisningen om fullstendig destruksjon – apokalypse – som er dens brodd. En vei for å tenke dette videre ligger derfor kanskje hos den deleuziansk-inspirerte britiske «forfatter-teoretikeren» Nick Land. Ispedd inspirasjon fra bl.a. sciencefictionforfattere som H. P. Lovecraft og William Gibson, samt Freuds begrep om dødsdrift, er Deleuze og Guattaris L’Anti-Oedipe for Land ikke utgangspunktet for vitalisme, men snarere nihilisme: vissheten om en endelig destruksjon er det som rammer inn alle former for begjær (se her f.eks. Land sitt essay Making it With Death fra 1993). Spørsmålet blir for Land mer hvordan man kan håndtere en slik visshet. Det samme spørsmålet blir stilt, dog med et mer pragmatisk anlagt utgangspunkt tross alt, av såkalt «nullvekst» eller «degrowth» økonomisk tenkning, først presentert av den globale tenketanken Romaklubben i deres 1972 rapport The Limits to Growth. I denne, og i en rekke andre publikasjoner, presenteres et dystert bilde av verdens utsikter hvis behovet for økonomisk vekst fortsetter.

Altså: det er den måten estetiske, filosofiske og materielle elementer blir satt i spill i «The Meek Shall Inherit the Earth» som kan gjøre den til en god inngang for å tenke på hva som utgjør produksjon i dag, og hva som utgjør dens grenser.