av Tomas Bjerke Holen

Kunstneren og grafikeren Svein Finnerud er for mange kjent som jazzmusikeren Svein Finnerud, leder og pianist i Svein Finnerud trio, som var aktivt i perioden 1967-1972.  Sammen med Bjørnar Andresen på bass, og Espen Rud og Svein Christiansen på trommer, satte de en betydelig standard for frijazz i Norge på sent 60-tall og tidlig 70-tall. Deres utgivelser teller tre fullengder:  S.F.Trio (1969), Plastic Sun (1970) og Thoughts (innspillt 1974, utgitt 1985). Trioens form for frijazz var av en eklektisk type; den forholdt seg vekslende mellom utforskning av rytmikk, tonalitet og klang, med ispedde innslag av tilbakeholdne melodiske føringer og funky grooves. Klar inspirasjon kom fra musikere som Paul Bley, Krzysztof Penderecki og George Russell.

Trioen blir særlig knyttet til kunst- og musikkmiljøene ved Club 7 i Oslo og kunstsenteret Henie Onstad på Høvikodden i Bærum. Og det var gjennom sistnevnte at trioen ble koblet til en større og internasjonal kunstscene, mye takket være kunstsenterets direktør Per Hovdenak, som knyttet kontakter med kontinentale og amerikanske avantgardebevegelser innenfor musikk og kunst. Henie Onstads fasiliteter og teknisk kompetanse gjorde senteret godt egnet for den teknologiske og performative innstillingen til kunsten som var på fremmarsj. Svein Finnerud trio benyttet seg av mange slike performative grep i deres konserter. De tok for eksempel i bruk ergometersykkel på scenen, kledde seg opp i kostymer og hadde kakelotteri for publikum. De til og med mørkla salen for så å helle mange kilo erter over publikum. Mange av denne type hendelser skjedde i forbideles med SAMKLANG!-konsertene, som de gjorde sammen med Jan Garbarek Kvartett, bestående av Jan Garbarek, Terje Rypdal, Arild Anderesen og Jon Christensen.

Med Henie Onstad som node i koblingen mot den amerikanske kunstscenen, er det derfor ikke rart at de samme performative strategiene som særlig kjennertegner denne kunstscenen også sprer seg hit. Den ruvende skikkelsen i dette miljøet var John Cage, hvis avantgardistiske ideer om livet-som-teater og sjanseoperasjoner inspirerte en hel generasjon kunstnere og musikere. Særlig mange av elevene ved Cages New York School for Social Reasearch på 1950-tallet var med å danne den løst sammensatte internasjonale kunstbevegelsen kalt Fluxus rundt 1961-62.

Det som har blitt stående som en sentral term for å karakterisere Fluxus’ produksjon er The Event – hverdagslige hendelser rammet inn som minimaistiske performative handlinger. Disse ble som oftest iscenesatt ved såkalte “Event scores”: korte, skriftlige notasjoner, skrevet i en i poetisk tone. Sentrale kunstnere i Fluxus, som La Monte Young, George Brecht, Yoko Ono, Dick Higgens osv., benyttet seg alle av dette. Slikt kan man også lese denne formen for nedtegnede performative hendelser eller instrukser inn i en større historie om endringer i notasjonsteknikker i løpet av det 20-århundre, som da særlig har hatt betydning for musikalsk praksis. Særlig den grafiske notasjonen har vært viktig, der komponister og utøvere på forskjellige måter har intervenert i den klassiske musikknotasjonens visuelle flate og de disiplinerende maktrelasjoner mellom komponist, utøver og publikum. Og det er i lys av dette vi kan begynne å se Svein Finneruds grafiske trykk som mer enn bare visuelle objekter, men også som en form for lydlighet: en slags notert musikk.

Formspråket som preger disse notasjonene springer ofte ut av en typografisk tilnærming, og benytter seg av tynne linjer, skarpe kontraster og collage-aktige sammensetninger. Resultatet er en forholdsvis skarp, “fokusert”, mediering fra billedflate til retina. Britiske Cornelius Cardew sin Treatise, fullført i 1967, er her et godt eksempel. Streken som figur, og trykk i mye sort og hvitt, deler Svein Finnerud med denne tradisjonen, Samtidig tar han i bruk grafikkens virkemidler. Særlig de teksturmulighetene dette gir kommer godt frem, teksturer som både er vakre og støyete. Med andre ord; tonale og dissonante eksperimenter i god frijazz tradisjon.

Teksturene, og spillet mellom figurative og abstrakte elementer, fører Finnerud i dialog med et modernistisk billedspråk. Fluxus’ event kan ha likhetstrekk med modernismens – som i kritiker Michael Frieds vokabular – presentness, et “nå!” i møte med maleriets optiske flate. Heltefiguren i denne tradisjonen, Jackson Pollock, var selv koblet til jazz-scenen i New York på 50-tallet. Der ble Pollock med sine improviserte malekast den perfekte analog til jazzens frie toner. Den sentrale og innflytelsesrike Fluxus-kunstneren George Brecht var også direkte inspirert av Pollock i sitt arbeid. Dog, Fluxus’ event innholder en form for sosialitet som er helt fraværende i en modernistisk fortolkningsmodell: den interaksjonen mellom mennesker og omgivelser som er avgjørende både i Fluxus-arbeidene og jazzmusikken. Derfor har også Pollock i ettertid blitt retolket som performancekunstner, som danser rundt lerretet på gulvet og påfører lag på lag med malingkast. I det hele tatt ikke så ulikt den performativiteten grafikeren – her Svein Finnerud – oppviser, med sin lagvise og prosessuelle arbeid med trykkflaten.

Via tegnteori kan vi gjøre noen observasjoner. I tradisjonell, klassisk notasjon brukes det symboler. Det vil si tilfeldige og sosialt konstruerte koblinger mellom tegnenes innhold og dets materialitet, som hardner til et relativt stabilt, helt tegn. Dette gjelder, f. eks, tegnet for “en halvnote”, men språk i sin alminnelighet benytter seg av denne måten å fungere på. Samtidig innholder klassisk notasjonen også mer intuitive elementer: tonehøyden er organisert langs en vertikal akse, og temporalitet langs en horisontal akse. Denne strukturen faller seg på et vis naturlig, og kan faktisk ligne på hvordan vi oppfatter musikk. Likheten, analogien, er i tegnteorien ikonets område. Det er mellom symbolets fastsatte betydning og ikonets flerfoldige muligheter for likhet, at det åpner seg et rom for musikkens eksistens “som bilde”, og omvent. I Fluxus’ egen terminologi kan dette rommet beskrives som en versjon av Intermedia, en medierende enhet som ligger i mellom konvensjonelle former, her musikk og grafikk. Svein Finneruds grafikk kan sies å representere et slikt performativt rom.

Men La Monte Young sier det enklere:

“Isn’t it wonderful if someone listens to something he is ordinarily supposed to look at?”