Tom Gundersen, Selvportrett

Tom Gundersen
Ansikt til ansikt til ansikt
4. oktober – 28. oktober 2012

 

Norske Grafikere har gleden av å ønske velkommen til åpningen av Tom Gundersens utstilling «Ansikt til ansikt» på torsdag 4. oktober kl. 18.00.

Utstillingen åpnes av Jan Kokkin.

 

Portrett av en portrettør
– av Line Harr Skagestad

Vi sitter på Kafé Celsius i Kvadraturen, bare et steinkast fra Galleri Norske Grafikere som snart skal besjeles med Tom Gundersens siste portretter. «Ansikt til ansikt til ansikt»  har han kalt utstillingen der kjente kulturpersonligheter som Edvard Hoem, Hanne Ørstavik, Håkon Bleken, Gunvor Hofmo og Frans Widerberg skal henge side om side.

– Føler de seg beæret over å bli portrettert?
– Njaa, sier Gundersen og trekker resignert på skuldrene. – Reaksjonene er så ymse. Jeg har fått veldig god respons fra noen av dem, mens andre virker helt uinteressert.

Tom Gundersen har blitt vant til det. Han har ikke gitt opp prosjektet sitt av den grunn.

I mer enn 25 år har han arbeidet med portretter av ulike kulturpersonligheter. – Jeg velger portrettobjektene på bakgrunn av hvem som interesserer meg, det handler mye om ansiktet, bemerker Gundersen. Likevel har han klart å unngå den klassiske portrettsituasjonen, ansikt til ansikt med modellen. – Det er vel en personlig svakhet, sier han og drar litt på det; – Jeg er tilbaketrukket og sky, så jeg ville ikke kunne greie å be dem om å sitte modell og det ville ikke passet meg å sitte og tegne dem.

Ansikt til ansikt til ansikt derimot, føler han seg mer komfortabel . Gundersen oppsøker sine potensielle portrettobjekter og avtaler et besøk.  – De er stort sett positive, tilføyer han.  – Så fotograferer jeg dem fra ulike vinkler, men den viktige fasen begynner etterpå; når jeg skal tegne etter fotografiene. Jeg tegner meg inn fra forskjellige kanter, lager hundrevis av tegninger, helt til jeg får en følelse av hva jeg kan gjøre.

 

Edvard Hoem, lino/tresnitt

Krysskoblinger som klaffer
Tom Gundersen forteller at han elsker å tegne. Etter at han begynte på Kunst- og Håndverksskolen i 1969 fikk han raskt sansen for portretter. Gjennom ti år som portrettegner for ukebladet «NÅ» og en periode som rettstegner, fikk han styrket interessen og ferdighetene på området. For han har ikke bare stor respekt for karikatursjangeren. Gundersen er genuint interessert i kunsthistorie, og i sær portretthistorien.  – Det er fantastisk morsomt, sier han og ser plutselig direkte på meg.  Forteller at han leser litt kunsthistorie hver eneste dag , blir ivrig og et øyeblikk er det som om han glemmer å være tilbaketrukket og sky.

– I like stor grad som de avbilder bestemte personer, inngår portrettene mine i en «intervisuell» dialog med tradisjonen, forklarer Gundersen.  – Jeg har to arkiver : Ett med ferdigskårne plater der jeg har skåret ut motiver fra portretthistorien, som jeg siden trykker over hverandre og lager bunner av. Og ett med ringpermer fulle av små skisser fra Egypt frem til i dag. Det er på den måten jeg finner ideer til portrettene. Jeg sitter og mediterer i arkivene, prøver å kombinere det moderne med noe gammelt, for eksempel fra antikken. Plutselig finner jeg noen krysskoblinger og da klaffer det.

 

Einar Økland, metalltrykk

Tolkning av hele skikkelsen
Det er altså ikke en dybdefortolkning av modellen som ligger til grunn for Gundersens portretter.

– Jeg har ikke så mye tiltro til hvor mye portrettet kan gi når det kommer til sjeledybde. Det går mest på å se hva de står for i samfunnet eller deres posisjon i det kulturelle feltet. Du behandler ikke Stein Mehren på samme måte som Edvard Hoem, for eksempel.  Gode karikaturer bør fremstå som en tolkning av hele skikkelsen, konstaterer Gundersen med myndig stemme, og trekker frem Olaf Gulbransson som et av sine klare forbilder. – Men det finnes mye billig karikatur med lang nese og slikt, tilføyer han.

– Da jeg stilte ut på Bomuldsfabrikken i Arendal var det en kritiker som hevdet at bildene mine «bare var karikaturer» og dermed ikke ordentlige portretter. Da ble jeg  sur, sier han oppgitt, og legger til: – Det såret meg at han kunne nedvurdere karikaturen på den måten.

Og dette var utgangspunktet for at Tom Gundersen skrev en artikkel om portrett og karikatur til katalogen «Karikatretter og portretturer», for øvrig den samme tittelen som han brukte på sin aller første katalog i 1972.

 

Hanne Ørstavik, tresnitt

Historiske linjer
I artikkelen forteller han at portrettkarikaturene sannsynligvis oppstod  i Bologna på 1600-tallet og at navnet caricature er en substantivering av det italienske ordet caricare som betyr å overbelaste eller overdrive.  Han tar oss med  gjennom ulike epoker i portretthistorien, fra Carraci-verkstedet i Bologna og barokkens Roma til Goyas portretter på 1700-tallet og Picassos kubisme. «Picasso hevdet at alle gode portrettører også var gode karikaturtegnere. Han så aldri ned på karikaturen som noe verdiløst, men tvert imot som en stimulerende form for kunst. (…)», skriver Gundersen.

Hah! Der fikk han satt den nedvurderende kritikeren på plass. Slike oppklaringer er viktige for en som har viet hele sitt kunstneriske virke på feltet, eller snarere «i spennet mellom karikatur og portretter», som Gundersen selv uttrykker det.

Portretter kan jo være noe av det kjedeligste som fins, så man må finne sin egen vri, sier Tom Gundersen, før han trekker seg tilbake i en sky av nye tanker.