Anna Weilhartner

I min praksis belyser jeg ulike temaer gjennom kunstnerbøker/Artists’ books. Maleri, tegning, grafikk, tredimensjonale papirskulpturer, små objekter former innhold i min bøker.

Mens noen bøker tar for seg hendelser knyttet til mine personlige erfaringer, åpner andre bøker seg mot publikum og inviterer til aktivt deltakelse ved f.eks. blanke sider som kan fylles ut.

Under min studietid på KHiO ble jeg oppmerksom på bokens unike egenskaper som inviterer til handling og interaksjon. Møtene mellom betrakterne og bøkene er blitt en viktig del av min undersøkelse. Gjennom utstillinger, artists’ talks, bøker i offentlig rom, framføring og videoprojeksjon av bøker ønsker jeg å tilrettelegge disse møtene.

En tilbakevendende problemstilling er på hvilken måte bøkene skal beskyttes mot slitasje gjennom berøring. Ideelt sett har betrakterne full autonomi, slik at de kan bla fritt gjennom bøkene, lukte papiret, kjenne på bokens vekt. Dette vil jeg undersøke nærmere under MA-utstillingen, gjennom omvisninger og framføringer av min samling av artists’ books.

 

Anna Weilhartner (f. 1982 i Ried im Innkreis, Østerrike). Hun er utdannet arkitekt fra University of Technology Delft og University of Applied Arts i Wien. Hun har en BA og MA fra KhiO.

Kamil Kak

“The revolutionary days I have been outlining are days in which hope is no longer fixed on the future: it becomes an electrifying force in the present.” — Rebecca Solnit, Hope in the Dark (2004)

 

My current practice is a tool for maintaining social awareness of current affairs. I am interested in rescuing parts of recent history from being forgotten by reintroducing them to a new level of accessibility. Information is reproduced in ways to engage other senses. Animations fill the entire field of view and activated textiles generate lots of noise. Contrasts between utilized fabrics (faux fur, velvet, polar fleece, wool, sailcloth) and high-fired chamotte clay are immensely tactile. As the audience is invited to touch and sense the works, the entire experience becomes corporeal and extends beyond just visuals.

My works are another layer between me and the overwhelming amount of information I am seeking refuge from. They resemble the unreality of maintaining a balance in the human condition by reducing the amount of generated and absorbed content. They are defensive instruments that I use to create a physical shelter and cozy sanctuary that feature new methods of communication.

I am focused on preserving the memory of human rights violations by using different tracks. My works intervene in this process and could be used as the mediation mechanism oscillating between facts, statistics, emotionally worn-out images, and the crowd. I seduce my audience with bold visual language and let them stay even if they initially do not plan to encounter the wider picture of the work.

I often utilize humor as a tool for attracting and disarming an audience. I try to preserve my attachment to the real by quoting situations that I have encountered. I blend current affairs with personal experiences and a mix of potent visuals, awkward humor, and bitter-sweet thematics of works to disarm and tame my public.

 

Kamil Kak (b. 1994) is a Polish interdisciplinary artist based in Oslo. Kak holds a BFA (2018) and MFA (2018) in Graphic Arts from the Academy of Fine Arts in Gdańsk and an MFA (2022) in Medium and Material-based Art from Oslo National Academy of the Arts. During their master’s at KHiO, Kak has exhibited at QSPA Gallery, Kunstnerforbundet, Gdańsk Biennial of Art, Survival Art Review, Festival Neuer Kunst Labirynth, and Klubb Ergi — Interscandinavian Pride. Recipient of the FKDS grant (2022), Diversestipend (Kulturrådet, 2022), and scholarship of the Polish Minister of Culture and National Heritage (2019). In their practice, Kak deals with cross-discrimination, situations of both the queer community in Poland and migrants in Norway. Their activity is a meeting point for art and activism. 

Karen Pettersen

Glömska og minnet är inte skilda kategorier, de är motstörralser som bildar ett magnetfält.

Jan Hafstrøm

    

Landscape Memorial er et pågående arbeid som tar utgangspunkt i gjenstander funnet langs kyststripa i Kristiansand. Fragmentene består hovedsakelig av plast og andre syntetiske materialer som nylon, men det finnes også rester av organisk materiale i noen av dem. I noen tilfeller er det også vanskelig å avgjøre hva som er hva: En av plastgjenstandene ligner et salatblad, en annen inneholder barnåler, mens en tredje synes å minne om deler av et dyrebein. Objektene har allerede vært gjennom en naturlig nedbrytningsprosess der de er formet og brutt ned til noe forvrengt og fragmentert. Naturens prosess av nedbrytning og forsvinning blir en medspiller til verket. Hva skjer når menneskeskapte objekter (readymades) går i oppløsning og blir en del av omgivelsene?

De siste tiårene har man snakket om en «geologisk vending» i samtidskunsten, en større forståelse og interesse for en geologisk tidsforståelse. Forestillinger om «dyptiden» og jordlagenes sammensetning appellerer til langt flere enn bare spesialister. I videreføringen av land art-kunsten i dag, ønsker flere kunstnere å se på de menneskeskapte endringene av klimaet som et resultat av tidens og menneskehetens hensynsløse utvikling.

Objektene jeg har funnet er små materielle uttrykk for et kretsløp av industri, forbruk, avfall og erosjon, som igjen kan peke i retning av dramatiske endringer i de økologiske vilkårene for mennesket. Et eksempel finnes på Hawaii hvor et såkalt «plastiglomerat», som består av biter av vulkanske bergarter, sand, koraller og skjell som er bundet sammen av smeltet plast, representerer en helt ny “bergart”.

Jeg benytter meg ikke direkte av arkeologiske metoder, men allikevel kan plastobjektene fungere som spor som viser tilbake på en større sammenheng. I en krysning av arkeologi og geologi, av kunst og historisk dokument, har vi foran oss “materielle fakta”. Prosjektet undersøker grafikken i det utvidede felt.

 

Karen Pettersen er utdannet ved Kunsthøgskolen i Bergen, Kunsthøgskolen i Oslo og har Kunsthistorie grunnfag fra Universitetet i Bergen. Pettersen har blant annet stillet ut på Vårutstillingen ved Fotogalleriet, Kristiansand Kunsthall, Risør kunstpark, Arendal Kunstforening, Deichman Bjørvika, Atelier Vivarium (Rennes) og BASIS (Frankfurt Am Main). Pettersen arbeider ofte med funnet materiale som hun forskyver eller bygger om til nye tankebilder. Arbeidene hennes kan ses på som en tre-dimensjonal montasje arrangert på en måte som reflekterer verden rundt oss.

Kari Kolltveit

Fuck the system

Jeg hørte plaskelyder fra toalettet. Nå er jeg vant til at det er mange rare lyder i huset vårt. Også fra rørene. Det er lytt, og vi vet alt om den gamle damen over oss. Men dette var noe annet. Jeg åpnet dolokket. To kulerunde øyne kikket på meg. «Oi, prøver du å ta svømmeknappen?» spurte jeg. Rotten tro vannet og fortsatte å kikke på meg. Det intense sorte blikket gjorde at jeg følte jeg trengte meg på. Jeg lukket dolokket forsiktig igjen. Og så katastrofen: Av gammel vane trakk jeg i snora.

Noen rotter er født uten hale. Halen er så viktig at de lever gjerne ikke mange dager uten den. Rotten bruker halen til temperaturregulering, balanseorgan, den hjelper til når rotten skal løpe, klatre, og å unngå feller. Uten halen blir rotten raskt spist av andre dyr. De er også utmerkede svømmere. Rotten sparker fra med bakbeina og bruker halen som ror. De kan svømme opptil tre dager i strekk, og – heldigvis for min skjelvende samvittighet – de kan holde pusten i flere minutter.

 

En slags overskrift til prosjektet mitt har vokst fram. Roadkill. Enten det er dyret som blir overkjørt, eller menneskene som styrer seg selv mot utslettelse gjennom en vanvittig utbytting av naturen.

I vår sivilisasjon ser mennesker på alt i naturen på denne måten: Kan vi spise det, drepe det, kose med det, eller på noen som helst måte utnytte det? Vi dreper blomstene i grøftekanten med gift, for samtidig å sette de samme blomstene i vase på pidestall inne i huset vårt. Under det første året med covid og lockdown kjøpte vi flere hunder og katter enn noensinne, bare for å dumpe dem når nedstengningen var over – som om dyrene var forbruksvarer.

Vi gjemmer vår egen brutalitet i nytale. For eksempel ordet roadkill: Det var ikke vi som gjorde det, det var veien. Det kryr av ord og begreper i språket vårt som fritar oss fra ansvar og legitimerer hvordan vi behandler dyr. Språket hjelper oss å sementere maktstrukturer. Gjennom språket definerer vi vår relasjon til dyrene: Produksjonsdyr, forsøkskanin, slaktegris …

Jeg undersøker dette absurde og fremmedgjorte forholdet mellom menneskene, naturen og dyrene. Hvordan vi tenderer til å se alt fra vårt eget perspektiv om hva som har nytte- eller bruksverdi for oss. Men jeg ser også på sårbarheten og overlevelsesstrategiene vi – og dyrene – tyr til i denne skjøre relasjonen mellom oss.

Nebb og klør, haler og tenner. Hva naturen selv prøver å forsvare seg med. Forsøket blir ofte latterlig hjelpeløst i møte med oss, menneskedyret, som skyter spurv med kanon.

Jeg finner de små, usynlige eller forhatte dyrene som lever i vår nærhet. Ikke kjæledyr, og ikke nødvendigvis søte i konvensjonell forstand. Heller ikke ville dyr i naturen, men kulturfølgere. Flaggermus, spurv, rotter, mus, måke, kråke, villsvin … Jeg lager et våpenrom og forbereder revolusjonen.

 

Kari Ibel Kolltveit (f.1965 in Namsos, bor og arbeider i Oslo). Gjennom trykk, publikasjoner, objekter, tegning mm. arbeider jeg med politiske kommentarer og tema som sårbarhet og strategier for overlevelse. Det handler om å kunne finne mening i det absurde og meningsløse, og å overleve i en kaotisk, irrasjonell og truende verden.

 

Nicholas Fox

Amalie Rugård Lerstrup

Da jeg tok min bachelor i konservering på konservatorskolen i København (2016-2019) oppdaget jeg hvordan en hel historie kan oppstå ut av et enkelt fragment eller en serie av fragmenter. Dette kom til å danne basis for min kunstneriske praksis, som gjerne består av flere deler som til sammen utgjør en helhet. Jeg jobber ofte innenfor et fiksjonelt rammeverk inspirert av forfattere som Ursula K. Le Guin og Inger Christensen, og lettheten hvormed de skaper troverdige verdener, noe som jeg også håper å kunne gjøre med mine verker.

Jeg arbeider med litografi, tekst, boktrykk, tegning og innsamling av objekter. Med inspirasjon fra estetikken fra oppdagelsesreisendes arbeide og naturvitenskapelige samlinger i de forrige århundrer, skaper jeg objekter som befinner seg i en slags alternativ virkelighet, men som fortsatt synes troverdige. Objektene fungerer som bevismateriale fra den verden jeg forsøker å skape.

Bachelorprosjektet tar utgangspunkt i forskeren Franciska Birchens samlinger og består av litografier, akvarell, håndbundne bøker og diverse objekter. Franciska Birchen jobber blant annet med å oversette tekster som bregnene skriver, og rundt i utstillingen finnes noen av disse tekster. Utstillingen legger opp til at man må gå på oppdagelse og stykke sammen historien ut av de forskjellige elementer. Den tar utgangspunkt i tilsynelatende velkjente objekter, og gir dem en forklaring som er mystisk, poetisk og naturvitenskapelig på en gang, og som krever at man gir seg hen til fiksjonen.

 

Amalie Rugård Lerstrup Jensen, født 1994 i Danmark. Tidligere B.Sc. i konservering fra Konservatorskolen i København 2016-2019. Bor og jobber nå i Oslo.

Lena Rød Sundnes

Gjennom å bruke forskjellige teknikker som fotogravyr, kollografi og fotografering ønsker jeg å gå nærmere det vi ikke tenker på og legger merke til med en gang når vi går inn i skogen. Røttene til trærne som snirkler seg rundt om under bakken, soppen som frakter næring og bryter ned trær, nervene til lønnebladet og mønsteret til mosen.

Skogen er for meg stor og litt kaotisk. Den kan ikke kontrolleres eller styres og er full av små insekter, dyr, vekster og trær. Elementer vi ikke ser fordi de er skjult for oss eller fordi vi ikke oppdager dem. Jeg går nærme de ulike vekstene og tar dem gjerne med meg i sekken slik at jeg kan fotografere dem nærmere og se på detaljene og teksturene. I fotografiene og fotogravyrene synliggjør jeg disse detaljene.

Ved å eksperimentere med valg av utsnitt og vinkelen jeg tar bilde i kan man se det som er avbildet på en ny måte, og få assosiasjoner til andre elementer man finner i naturen. Når jeg kommer nærme noe kan små streker og andre strukturer se ut som veier, fjell eller daler. Når jeg zoomer inn på de små tingene får jeg følelsen av å se på store landskap.

 

Lena Rød Sundnes (f. 1997) har tidligere studert ved Einar Granum Kunstfagskole (2016-2018). I 2022 fullførte hun en bachelor i medium og materialbasert kunst ved Kunsthøgskolen i Oslo.

Martine Fossum

Jeg arbeider med flere medier og teknikker blant annet litografi, maleri, tresnitt, tegning, fotografi, monotypi, collage, linosnitt og fotogravyr. I avgangsprosjektet mitt har jeg kombinert dette til en stor montasje på vegg, med former og figurer i en gjennomtenkt komposisjon. Komponentene er hentet fra tidligere arbeid fra ulike epoker i mine år på Khio. Det er skisser med blyant, blekk, og fargeblyanter. Mange av formene er fra malerier og fargede ark som er klippet i.

Det er lagt vekt på de ulike grupperingene i verket og hver gruppe har fått sin egen måte å kommunisere på. Det er forskjellig antall figurer i hver gruppe. Variasjoner i størrelser både på former, klynger og mellomrommene. Hver gruppe skal også snakke med gruppene rundt seg. Synlige og usynlige linjer skal peke i ulike retninger og spisser kan fremheve en egenskap i figuren ved siden av. Fargene er fordelt utover og skaper en sporadisk rytme. Øynene hopper frem og tilbake og man vet ikke hva man skal feste blikket på. Det er kaos ved første øyekast, men ser man nærmere kan man se orden, sammenhenger og formlikhet. Mange av de samme formene går igjen, men selv om formene er like kan kontrasten i farger eller teknikk være stor.

 

Kari Martine Bakken Fossum (f. 1996, Oslo) Strykejernet kunstskole (2016-2018) Prosjektskolen (2018-2019) Kunsthøgskolen i Oslo (2019-2022)

Mathilde Borsholt

Mit projekt Skygger og bløde ting er en øvelse i en tilgang til kunsten, hvor jeg blander det smukke og dragende med min egen tvivl og uformåen for at skabe noget, som rammer følelserne. Mit værk er en dagbog i linoleumstryk på stof. Jeg har lavet et linoleumssnit (næsten) hver dag i 3 måneder og trykt dem på forskellige typer tekstil som jeg har farvet. Derefter har jeg syet trykkene ind i tre lange stofbaner, som hver illustrerer en måned. De dage, hvor jeg ikke har lavet et snit, er repræsenteret med et tomt stykke stof. Månederne har huller.

Min ambition var at være nærværende, at prøve at fange nogle af de fornemmelser, som gemmer sig i min krop. Jeg prøver at fange noget ordløst. Det sidder tit i sanselige oplevelser. Skyggen fra mine planter på væggen, kroppen, alle de kilo kød, som bearbejder linoleum, pasta, en cykel. Og bliver bearbejdet af bakterier, signalstoffer, lysbølger, hænder. Igennem hele mit kunstnerskab har jeg været optaget af sanseligheden i fysiske objekter. Sanseligheden i et blomsterblads fløjlsbløde dun, en smuk farve på efterårshimlen. Jeg kan godt lide at blande bløde og hårde ting, fordi de for mig tydeliggør den spænding, der ofte er imellem et indre og det ydre liv. Sårbarhed er et ord som jeg synes er vigtigt for at beskrive min kunstneriske praksis. Jeg har trykt alting i rød, da det giver en kropslighed til værket, som er vigtig. Det løse tekstil minder mig om hjemmet, jeg vil trække beskueren med ind i intimsfæren, viskestykkerne, dynebetrækkene, vasketøjet, sengetæppet. Og pletterne på dem. Pletterne på dagen.

 

Mathilde Borsholt (født 1995) er en kunstner med base i København. Hun arbejder med tegning, grafik og keramik, og har netop færdiggjort sin Bachelor i medie og materialbasert kunst ved Kunsthøgskolen i Oslo.

Vebjørn Pedersen

Johannes Døperens Hode I-L er en serie med 50 litografier i unike fargevarianter. Motivet er en detalj hentet fra den italienske barokkmaleren Guido Renis Salome med Johannes Døperens hode, malt mellom 1630 og 1635.

Serien er et resultat av en utforskning av litografiet som medium, der motivet i sin enkelhet fungerer som et rammeverk å jobbe innenfor. Profetens hode på fatet har en ikonisk kvalitet og gjenkjennelighet som åpner motivet opp for eksperimentering med ulike fargekombinasjoner og grafiske effekter og kvaliteter.

Hver variant er trykket fra opptil 5 forskjellige stener. Hvert grafiske blad er trykket for hånd av kunstneren og eksisterer i kun ett eksemplar.

Serien er inspirert av et kapitel i René Girards bok Syndebukken publisert i 1982. I kapitelet gir Girard en dyptgående analyse av den bibelske historien om profetens halshugging. Prosjektet er en del av et overordnet prosjekt som omhandler en kunstnerisk utforskning av kristen ikonografi og symbolikk.

 

Vebjørn Pedersen (f.1995) er en kunstner i Alta. Han jobber hovedsakelig med litografi og oljemaleri, med kristen symbolikk og ikonografi som tema.

Han er for tiden på tredjeåret av en bachelor i Grafikk og Tegning ved Kunsthøgskolen i Oslo, og har tidligere studert illustrasjon ved Høgskolen Kristiania og kunst ved Strykejernet Kunstskole. Han har tidligere hatt et ateliéropphold hos tegneren Sverre Malling.

I 2020 vant han og 4 medstudenter publikumsprisen Årets Subjekt ved Subjektprisen for deres arbeid for kunstnerisk frihet.